For meg er egenverdien av hele naturmangfoldet en selvfølge, men naturen leverer også goder som vi mennesker er helt avhengige av – lufta vi puster inn, vannet vi drikker, maten vi spiser, klimaet vi lever i.

Men siden jeg ble født, er jordens dyreliv mer enn halvert. Artene utryddes mer enn 1000 ganger raskere enn normalen. FNs naturpanel advarer om at tapet av natur som de kontinuerlige arealtapene fører til, er en like stor trussel som klimaendringene.

Dag for dag ofrer vi naturen i fremskrittets navn, men når vi står på kanten av stupet bør vi tenke nøye over hva «fremskritt» betyr. Det ser ikke Høyre-regjeringen ut til å ofre en tanke.

Vi har en statsminister som erklærer global naturkrise sammen med andre verdensledere, men som forverrer krisen her hjemme. Vi har en politisk ledelse som sier de legger kunnskap til grunn, men som i midt naturkrisa bedriver en systematisk svekkelse av forvaltningen av norsk natur, overkjører egne fagmyndigheter i natursaker og uthuler funksjonen til naturvernet her til lands.

I 2013 gikk Høyre til valg på å sette næringshensyn over naturhensyn. Og på det området har de virkelig levert. Regjeringen har flyttet forvaltningen av Plan- og bygningsloven bort fra Klima- og miljødepartementet, sendt ut et eget rundskriv som setter munnkurv på statsforvalteren – naturens egen vaktbikkje – i plansaker og kuttet i bevilgningene til truede arter og naturtyper. Det er dessverre bare begynnelsen på svartelista.

Regjeringen er også den tvilsomme innehaveren av topplasseringen for brutte miljøråd, antall utvinningstillatelser og grønt lys for oljeboring i de aller mest kystnære og sårbare havområdene. Sakene om Førdefjorden, Repparfjorden, Trænarevet og iskantsonen er bare noen av mange eksempler på hvordan regjeringen overkjører råd fra egne fagmyndigheter så fort de får ferten av profitt.

Regjeringen oppfører seg som om kunnskap og forskning kan avfeies med et pennestrøk. Denne holdningen er middelaldersk og skremmende. Tenk om vi hadde møtt koronakrisen med samme manglende respekt for vitenskap og faglige råd?

Nok er nok, rasering av norsk natur må ta slutt. Derfor går jeg og MDG til valg på å ta vare på norsk natur. Det betyr at det ikke lenger skal lønne seg å rasere naturen vilt og uhemmet. Det må bli slutt på å anse naturen som «gratis» og all nedbygging av natur skal måtte betales for av den som bygger ned.

Det betyr at vi i trenger en ny naturlov etter modell fra klimaloven, der målene skal være null tap av natur innen 2025, restaurering av natur som bygges ned og at all natur skal bygges tilbake dekar for dekar. Da kan vi oppnå naturpositivitet innen 2030.

Det betyr at vi må forplikte alle kommuner til å føre en natur- og arealpolitikk i samsvar med nasjonale mål for naturmangfold. I hver enkelt kommune er det i dag for lett å rasere litt natur her og der og tenke at det ikke betyr så mye, men samlet sett er resultatet katastrofalt.

Dette må vi endre på. Det betyr at vi trenger et uavhengig, nasjonalt klageorgan for miljøsaker og naturinngrep, med juridisk og naturvitenskapelig kompetanse. Og for å få alt dette til må vi flytte forvaltningen av Plan- og bygningsloven tilbake til Klima- og miljødepartementet fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Slik det står i dag er Klima- og miljøvernministeren handlingslammet.

Mens det vi trenger er den handlingen folk skriker etter. En fersk undersøkelse av Opinion for WWF, viser at 77 prosent av de spurte er ganske eller svært bekymret for tap av naturmangfold. Syv av ti mener politikerne bør gjøre langt mer for å stanse naturtapet. Bekymringen er like stor både i by og bygd og spredd på alle aldersgrupper. Det er tydelig at folk er bekymret for naturen, og at de krever en endring.

13. september kan du stemme for den nødvendige endringen i norsk naturpolitikk. Stem på kunnskap. Stem på naturen. Stem MDG.