Å stille til valg som stortingskandidat innebærer en bratt læringskurve. Jeg har lenge vært godt kjent med hvordan det er å leve som fattig i Norge, gjennom møte med mennesker som er i en slik situasjon. Da det var asylmottak i Tromsø, bodde det mange lengeværende barn på mottaket, som levde over år med svært lite penger. Det gjorde inntrykk å se hvor tøft det er å vokse opp i fattigdom.

Gjennom arbeidet på Krisesenteret ser vi hvordan det å bryte ut av et voldelig forhold og etablere seg på nytt, særlig hvis man har barn, for mange innebærer svært dårlig økonomi i lang tid.

De siste årene har jeg snakket med flere som har havnet i svært vanskelig økonomisk situasjon, på grunn av de nye AAP-reglene, som innebærer en karensperiode hvis du ikke er ferdig avklart innen tre år. Dette betyr at syke mennesker blir stående helt uten inntekt i et helt år, og blir avhengige av familie eller sosialhjelp.

Før jeg fikk æren av å stå øverst på lista, må jeg innrømme at jeg ikke hadde noen problemer med å skjønne Rødts slagord om kamp mot Forskjells-Norge, basert på kjennskapen til hvor tøft det er å leve som fattig, og hvor lite vi som samfunn ofte mener folk skal klare seg på, når de trenger hjelp.

Det jeg derimot ikke hadde satt meg nok inn i, var situasjonen for de rike. Jeg hadde kanskje tenkt at vi dro litt mye til i Rødt, når vi snakket om Forskjells-Norge. Jeg ble overrasket over hvor store forskjellene faktisk er.

Ny forskning fra SSB viser at hele én av fem kroner går til den rikeste ene prosenten i Norge. Forskeren bak rapporten, Rolf Aaberge, sier at vi må til USA for å finne lignende tall, og at vi må endre selvbildet vårt av Norge som et land med små forskjeller. Han peker på at denne utviklingen vi har hatt de siste 20–30 årene, med en økt konsentrasjon av økonomisk makt på få hender, kan bli en utfordring for demokratiet.

Denne aller rikeste prosenten har ofte arvet pengene, og får mesteparten av inntektene fra avkastning fra aksjer eller oppsparte midler.

Sosiologene Marianne Nordli Hansen og Maren Toft skriver om samme tema, og finner at betydningen av klassebakgrunn har økt i nyere tid. De som får de største formuene i voksen alder, har gjerne vokst opp i den økonomiske overklassen. Hvem foreldrene dine er, betyr stadig mer i Norge.

I Norge er det veldig lett å overføre penger mellom generasjoner, uten at de som arver må betale skatt i form av arveavgift. En skatt for øvrig de fleste land i Europa har. Ikke nok med at de rikeste har mye penger, men de betaler også mindre skatt. Den rikeste 0,1 prosent betalte i 2018 11 prosent i skatt, mens store grupper lønnstakere betalte 25 prosent.

16 personer med over en milliard i formue har gitt penger til Høyres valgkamp. I løpet av Erna Solbergs tid som statsminister har disse giverne samlet sett mer enn doblet sin formue.

Samtidig som rikdommen har økt, har forskjellene også økt fordi mange med lav inntekt har fått mindre kjøpekraft. Fra 2013–2018 gikk reallønna ned for de 30 prosent med lavest inntekt, og mest for de med aller lavest inntekt.

Store økonomiske ulikheter er skadelig for samfunnet, de har en tendens til å skyte fart – hvis du har mye penger, får du lett mer penger. Men først og fremst er store økonomiske forskjeller urettferdig.

Rødt vil ha en ny skattepolitikk som tar mer fra de rike og utjevner forskjeller. Under Høyre-regjeringene har det vært kuttet 34 milliarder i skatt, som hovedsakelig har kommet de rikeste til gode. Rødt vil ha økt skatt på høye inntekter og store formuer. Vi vil ha rettferdig dynastiskatt for arv på over 5 millioner.

Og vi vil ha økt skatt på selskapsoverskudd, noe som for så vidt ikke er mer revolusjonært enn nesten å gå tilbake til skattenivået fra 2013. Hvis den går opp med ett prosentpoeng hvert år de neste fire årene, har vi nok penger til å gjøre tannhelse helt gratis for alle, innen fire år.

Mange er for gratis tannhelse – eller skritt på veien mot det – men tenker at det vil bli altfor dyrt. Men altså: en økning av selskapsskatten nesten tilbake til et nivå den tidligere har vært på vil gi nok penger til gratis tannhelse til hele befolkningen. Det illustrerer hvor mye penger som har blitt gitt i skatteletter, primært til de rikeste.

Vi må bruke mer penger på velferdsstaten, som betyr at kommunene må få bedre råd. Det meste av det vi trenger av velferd er det kommunen som skal sørge for. Vi må bort fra den kommunale armoden, hvor folks grunnleggende behov settes opp mot hverandre, og de ansatte blir utslitt fordi det alltid er knapphet på tid og ressurser.

Vi må ha tiltak for å sikre alle ei inntekt å leve av i alle faser av livet. Vi må få ned barnefattigdommen. Og vi ønsker målrettede tiltak mot stor rikdom og konsentrasjon av formue, inntekt og makt på få hender, gjennom skattepolitikk og eierskapspolitikk.

Kampen mot Forskjells-Norge er den viktigste saken for Rødt. Det er på tide med mer Robin Hood-politikk.