Men hva er det de forskjellige stortingspartiene mener? Hvem skal jeg gi min stemme, så de kan temme riksløva og få den til å legge seg lydig ned foran Stortinget? Og hva er favorittmusikken deres?

Essensielle spørsmål alle oppegående mennesker lurer på. Og slapp av, hjelpen er nær. Egon Holstad har gjort den vanskelige jobben for deg.

For å unngå krangler om motiv fra forfatteren av teksten, presenteres de aktuelle partiene i alfabetisk rekkefølge.

Den gamle ørnen over alle parti har de siste årene lidd av massivt fjærtap og sviktende flygeevne. Andre og uforskammede parti har rett og stjålet sakene deres, og selv ikke taktikken med å mene alt om alt har slått til som forventet.

For og mot nye letekonsesjoner. For og mot miljøvern. For og mot EU. For og mot Nord-Norgebanen. For og mot en human ruspolitikk. For og mot formuesskatt. For og mot Metoo. For og mot alt!

Altså, her prøver de å være for og mot alt, også er oppslutningstall Thorbjørn Jagland ville rikosjettspydd av takken. Makan!

Favorittlåter: Under landsmøtene går det i gamle arbeidersanger skrevet av Rudolf Nilsen, mens de fortsatt er edru. På de legendariske nachspielene går det derimot i mer moderne låtvalg, som Dr. Hooks «Only Sixteen», Iggy Pops «Sixteen» og Raga Rockers’ «Forbudte følelser».

Alle vet jo at det er mye artigere å hoppe i strekk uten å sjekke om strikket er festet først. Vi lever bare én gang og nå er det fest. Dessuten er norsk olje så ren at man kan bruke den både som rumpesalve og dressing på maten. Norsk gass er så ren at den er renere enn «fornybar energi» (det siste må uttales som om det er en aggressiv kjønnssykdom).

Oljefondet – som de egentlig var imot, men som nå er løsningen på alle problem – er å anse som ei åpnet flaske vin, og da gjelder det å helle ut og bøtte nedpå og inn i alle kroppsåpninger før innholdet fordamper av seg selv eller blir eddik. Vi må hjelpe fondet der det er. Og det er i Norge. Vi har bare én atmosfære på jorda, og da gjelder å ødelegge den fortest mulig.

Ingen parti er heller så opptatt av Norge og nasjonalstaten som Frp. Skal vi få leve norske liv i Norge, og spise taco, pizza og biff & béarnaise & pommes frites, og tilbe en gud vi importerte fra Midtøsten for tusen år siden, er Frp på saken. Vi har funnet opp og gitt verden ostehøvel, binders og håndgranat og derfor står vi først i køen når det skal deles ut premier for viktige bidrag til menneskeheten. Nasjonalkonservatismen, eller «ikke-sosialismen», lenge leve!

Favorittlåt: «Bombadilla Life» av Franklin, fordi de synes at refrenget liksom bare sier og oppsummerer alt.

Høyre har en kullsviertro på at markedskreftene er redningen til ethvert problem. Alt som kan få en prislapp på seg skal legges ut for salg og selges til høystbydende. Om dette er norsk natur, norsk teknologi eller meninger om abortloven er ikke nøye. Eller om man øyner muligheten for å veksle menneskerettigheter inn i bytte mot norsk laks. Kan det selges, skal det under hammeren, åkkesom. Om så bare «for the hell of it».

Likevel er ikke Høyre snauere enn at de er for å hjelpe de som trenger en liten dytt fra den hersens staten, og derfor pleier de å ta på seg julenissemaske og brøle «Hooo hooo, er det noen snille milliardærer her?», før de stapper silkestrømpene til de snilleste av dem fulle av skattelettelser. Milliardærer, ikke mennesker, si.

Høyre er også partiet som har måttet ta på seg kapteinsbindet under pandemien og fortalt oss vanlige dødelige hva som er rett og galt å gjøre. Så vi gjentar, for sikkerhets skyld: Hold avstand. Vask hendene. Host i albuekroken. Spis sushi. Og hvis du er fattig: Spis heller kake.

Favorittlåt: Dead Kennedys med «Kill the Poor».

I motsetning til Frp er de imot alt som er artig, og det som er artig er ikke skapt av Den Sanne Gud, men av Satan. For eksempel kondomer, alkohol, rock’n’roll, kortspill og sex. Det siste er kun et nødvendig onde på veien for å få nye generasjoner kristne nordmenn. Og de er mot abort, bortsett fra blant homofile, som de mener skal få lov å ta abort, slik at de forsvinner og slutter å spjåke seg til i gatene våre.

KrF solgte sjela si til Frp for å kunne havne ved kongens bord. De glemmer nemlig aldri tiden der de selv hadde statsministeren, og kjenner de ferten av sagmugg fra regjeringskontorene, klarer ikke sirkusdirektør Ropstad å holde seg. Da må han inn i manesjen, om det så betyr å gi avkall på alt de i utgangspunktet står for.

Favorittlåt: Kinky Friedmans «They Ain’t Making Jews Like Jesus Anymore».

Olje er så teit at vi ikke engang skal tillates å bruke olivenolje i maten, for oliven dyrkes ikke i Norge, og her på berget skal vi kun spise kortreiste, kortvokste og økologiske grønnsaker som er dyrket på jord resirkulert av resirkulert jord urørt av skitne menneskehender.

Det å være menneske er nesten pinlig i seg selv, men når vi nå først har våknet opp som en representant for denne kjipe arten, får vi gjøre det vi kan for å ha det minst mulig kult i den tiden vi har igjen. Kjøtt er dumt og farlig. Lakseoppdrett er dumt og farlig. Alt brennstoff er dumt og farlig, og Norge skal umiddelbart stoppe alt som ikke lar seg resirkulere og der miljøregnskap ikke går ut i massivt pluss.

Energien hele jordkloden skal benytte seg av fra og med når de kommer til makta, er den samlede mengden terawatt som genereres av fingrene til Eyvind Trædal mens han poster tweets på Twitter, og den massive varmen som strutter ut av kroppene til MDGs medlemmer når de, opphisset av egen fortreffelighet, roper at de elsker bompenger.

De som tror at norsk økonomi går til helvete med dem bak roret har åpenbart ikke skjønt noe, da dette enkelt skal finansieres av å oppjustere bensinprisen til 60.000 kroner literen og sette kiloprisen på kjøttdeig til det samme, der to tacofredager over det ganske land vil generere mer penger inn i statskassa en fire oljefond til sammen.

Favorittmusikk: The Clash med «Straight to Hell».

Fordi de fortsatt insiterer på å være kommunister, en blodfersk ideologi (med to streker under blod) tuftet på noe en tysk grinebiter skrev ned i ei bok for nøyaktig 150 år siden, men som først ble skikkelig hipt blant russiske proletarer for 100 år siden.

Og hva kan gå galt, tenker du kanskje? Bare for at Sovjetunionen, Kambodsja, Albania, Cuba, Kongo, Kina og Vietnam og alle de andre som har prøvd å innføre kommunisme har endt opp i totalitære samfunn – helt uten hensyn til enkeltindividet, menneskerettigheter og frihet – ledet av kaklende gale despoter, betyr ikke det at dette nødvendigvis vil skje om Rødt får all makt.

Den som intet våger, intet vinner. Så la oss slenge hele nasjonen inn i denne pokerpotten og satse litt. Kanskje går det denne gangen?

Rødt vil for øvrig stoppe norsk oljeindustri, kreve 100 prosent skatt og heller utvinne energi ved å brenne milliardærer og alle som tjener mer enn 250.000 i året på bålet. Det med så høy skatt blir heller ikke noe problem, for alle skal uansett bare jobbe én time om dagen, og da er det jo begrenset hvor mye man kan tape.

Favorittlåt: Metallica – og hele skiva «Kill’Em All».

«Nær folk i hele Norge!» halvt skoggerler og halvt fly forbanna rauter partileder Slagsvold Vedum ut i lufta, med en høygaffel i den ene hånden og ei dieselpumpe i den andre. Etterpå tar han en kunstpause, så trekker han pusten og brøler av fulle lungers kraft: «MEN IKKE I OSLO»!

«Enn jeg, da?», synger Jan Bøhler spakt fra siste rad, men det hører ikke Vedum. Her skal valget vinnes, og han selv skal bli både statsminister, stortingspresident, konge og landslagssjef i fotball. Og det haster, for med nedgangskurven på de siste ukers meningsmålinger vil Sp – som nylig lå an til å få rent flertall på Stortinget – ha minusoppslutning om bare tre, fire uker.

Sp krangler så olja spruter med Frp om å være mest norsk og mest glad i fossilt brennstoff. I en perfekt Sp-verden hadde man kunnet fôret Norsk Rødt Fe, sauer og griser med råolje fra norsk sokkel i stedet for soyabønner fra Brasil, og alle byer skulle blitt avfolket og innbyggerne tvangsutflyttet til bygda.

Mottoet «By mot land – mann mot mann!» er fortsatt et sterkt mantra i partiets indre gemakker, men de behersker å fremføre det aggressive budskapet med latter og smil, så det virker mye mindre skummelt. Men husk at det bare er å hviske «Grünerløkka» i øret på dem, så rakner alle sikringene, og varme tanker om forgangne forsvarsministre i deres mellomkrigsfortid manes frem i deres indre.

Favorittlåt: To Rustne Herrer (Ole Paus og Jonas Fjeld) med «Full mann i bunad».

SOSIALISTISK VENSTREPARTI

«For de mange – ikke for de få» er slagordet til sosialismens fanebærere i norsk politikk. I utgangspunktet er partiet bare de sørgelige restene fra noe åndelig morenemateriale Ap kvittet seg med på sekstitallet, og derfor er de ikke vanskelige å be når Ap byr dem opp til regjeringsdans.

Alle som tjener mer enn 750.000 kr i året skal få buksevann, kokos og en kraftig lusing fra sterke SV-kvinner med nyervervede sertifikat fra bøllekurs. Alle trålere skal senkes i Smutthullet og den eneste båten som får lov å hente opp fisk fra havet er en gammel sjark – laget av resirkulert tre – der nestleder Torgeir Knag Fylkesnes er skipper.

SV sier de er for folket, og at de bryr seg om de lavtlønte, de som sliter, de som trenger hjelp og selvsagt de som jobber i staten. Problemet er bare at de har null tro på at hver og en av dem kan tenke selv, og derfor elsker de å lage regler, forbud, påbud, innskrenkninger, reguleringer, avgifter og ekstremt høye skatter på alt der det lar seg gjøre. Puber og barer skal stenge før de åpner og privat næringsliv skal legges ned og tas over av Han Stat. Alt for å hindre folk i å tenke selv.

Favorittlåt: deLillos med låten «Hjernen er alene».

«Frihet og muligheter for alle» ble deres motto, etter å ha tapt stein/saks/papir-konkurransen med det sosialistiske venstrepartiet. Venstre er landets eldste parti, og er derfor viktig, rent historisk sett. Men etter de hadde innført parlamentarisme i 1884 skulle de bare sagt «Mission completed! Takk for oss og lykke til videre, Norge!», og så lagt seg selv ned.

I stedet har de siden levd på kunstig åndedrett, men i likhet med minken, som kom til Norge omtrent på samme tid, later det likevel til at de nekter å bli utryddet, om de er aldri så utrydningstruet hvert fjerde år.

De er en organisme som protesterer mot å legge seg ned og dø. Derfor går de i regjering med hvem det måtte være, og om de er aldri så uenige med sine alliansepartnere. For det er bedre å være på fest med masse fiender enn å være på utsiden sammen med de egentlige vennene sine.

Dette gir seg dermed aparte utslag som at du i det ene øyeblikket er veskehund for Sylvi Listhaug, mens du i neste øyeblikk brenner for miljøet og ønsker å legge ned norsk olje- og gassproduksjon. Det viktigste er å være med på festen. Helst med masse narko. Og hindre at den ender under sperregrensa eller i en åker.

Favorittlåt: Erlend Ropstad og låten «Som om jeg nesten ikke fins».

Da er det bare å ønske alle et godt valg!