Debatt

En verdig demensomsorg i Tromsø kommune

Per i dag er det nærmere 100 personer som står i kø for å få et dagsentertilbud i kommunen, og ventetiden på avlastningsopphold er flere måneder. I dette debattinnlegget tas det opp hva som bør gjøres med demensomsorgen i kommunen.

DEMENS: Når det kommer til demensomsorg er det mye som kan gjøres bedre i Tromsø kommune, mener innsenderne av dette debattinnlegget. Foto: Gorm Kallestad / NTB  Foto: Gorm Kallestad

meninger

Eldrebølgen er over oss, og med den et økende antall innbyggere som lever med demenssykdom. Dette gir god grunn til å rette fokus mot eldreomsorgen generelt, og demensomsorgen spesielt.

Demens er en gruppe sykdommer som fører til hjernesvinn, noe som medfører nedsatte kognitive funksjoner som bl.a. hukommelsestap, nedsatt evne til å resonnere, tolke sanseinntrykk og til å orientere seg i tid og rom. Sykdommene utvikler seg oftest gradvis og fører etter hvert til at pasientene trenger hjelp til flere daglige gjøremål. Mange mangler også sykdomsinnsikt og kan endre både atferd og personlighet, noe som kan være utfordrende for familie og hjelpeapparat. Demenssykdom rammer altså ikke bare pasientene selv, men også de som står rundt.

Overalt der vi jobber med pasienter, treffer vi på dyktige fag- og omsorgspersoner som strekker seg langt for å kunne gi best mulig helsehjelp til pasientene, i en hektisk og presset arbeidshverdag. Men vi får også stadige tilbakemeldinger om at mange opplever at de ikke strekker til.

Myndighetene ønsker en venstreforskyvning av det kommunale tjenestetilbudet, som i korte trekk vil si å tilby økte tjenester i hjemmet fremfor i sykehjem eller omsorgsboliger. Ofte er dette også i tråd med pasientenes og pårørendes ønsker. Men skal vi kunne tilby trygg og forsvarlig helsehjelp i hjemmet, må det også tilstrekkelige ressurser til i de hjemmebaserte tjenestene. Vi trenger en solid og stabil hjemmetjeneste, som etter vårt syn også mangler tilstrekkelig fleksibilitet til å kunne gi individuelt tilpasset helsehjelp.

Forskning har vist at det er viktig for demenssyke å være i aktivitet mht. sykdomsutvikling og livskvalitet. De trenger stimulering på et individuelt tilpasset nivå, og ikke minst riktig ernæring. Dette kan ivaretas i et dagtilbud for pasienter med demens. Foruten hjemmetjenestens innsats, har kommunens dagsentertilbud vært en suksessfaktor i mange tilfeller. Tilbudet ved Geriatrisk dagenhet ved Universitetssykehuset Nord-Norge likeså, hvor pasientene også får en tverrfaglig og helhetlig oppfølging på spesialisthelsetjenestenivå. Kommunens støttekontaktordning er også et godt alternativ.

Når sykdommen kommer til et punkt der hjemmebaserte tjenester ikke lengre er tilstrekkelig, må både vi som helsepersonell, pårørende og pasientene selv, kunne føle oss trygge på at kommunen har et velegnet høyere omsorgstilbud. For noen kan dette skje på et relativt tidlig stadium i sykdomsutviklingen, enten fordi symptomene er av en slik art, eller pga. manglende nettverk. Dette til forskjell fra en annen pasient som har en sprek ektefelle og familie som stiller tett opp, eller hvor sykdomsbildet er annerledes. Tjenestene må tilpasses individuelt og tilbys når behovene oppstår – ingen pasientforløp er helt like.

Pårørendes innsats er ofte avgjørende for at pasientene kan bo hjemme. Pårørende vi møter forteller om et stort omsorgsansvar, og det er viktig at også deres behov ivaretas. Kommunens demenskoordinator og «pårørendeskole» er viktige tiltak i denne sammenheng, ved siden av avlastende tiltak som dagtilbud og avlastningsopphold i kommunal institusjon.

I alle tilfeller er det helt avgjørende at tilgangen på alle disse tilbudene og tjenestene faktisk er tilstede. Utfordringene oppstår særlig når det er lang ventetid på tjenestene. Per i dag er det nærmere 100 personer som står i kø for å få et dagsentertilbud i kommunen, og ventetiden på avlastningsopphold er flere måneder. Ventetiden kan føre til at den forebyggende effekten som tjenestene også er ment å ha, faller bort. Med eldrebølgen må tjenestetilbudet utvides i takt med behovet!

Vi må også dra nytte av den teknologiske tidsalderen vi lever i. Vi må ta i bruk tilgjengelig velferdsteknologi som kan trygge og gjøre livet enklere for både pasienter, pårørende og hjelpeapparat, f.eks. digitale trygghetsalarmer, sensorteknologi og varslings- og lokaliseringsteknologi med GPS. Det haster også med å få på plass teknologiske løsninger som tilgjengeliggjør og sikrer informasjon mellom helsepersonell, på tvers av organisasjoner og tjenestenivåer.

Fastlegene må ikke glemmes, de har en viktig rolle ved at de har det medisinske ansvaret når pasientene er hjemmeboende, og kjenner ofte pasientene og deres familier gjennom mange år. Mange fastleger opplever at de ikke har kapasitet til å følge opp pasientene så tett som nødvendig, slik fastlegeordningen er blitt. Fastlegeordningen er noe av det mest suksessfulle det norske helsevesenet noensinne har etablert, og vi har ikke råd til å miste denne ordningen!

Sykehusene må legge til rette for at mange av pasientene som mottar behandling der har en kognitiv svekkelse eller en demenssykdom. Det er viktig at geriatrisk kompetanse er tilstede eller tilgjengelig i stor nok grad på sykehusene våre, på alle avdelinger. Vi må også styrke samarbeidet på tvers av organisasjoner og tjenestenivåer, og nødvendig kompetanse må kunne innhentes overalt i systemet når det er behov.

Arbeidet for og med denne pasientgruppen krever en helhetlig og tverrfaglig tilnærming, med både terapeuter, leger, farmasøyter, sykepleiere og helsefagarbeidere. Dette må sikres på både spesialist- og primærhelsetjenestenivå. Til sist vil vi understreke at vi ikke behandler diagnoser, men mennesker. Vi må derfor jobbe personsentrert, med fokus på forebygging og livskvalitet. For det er faktisk fullt mulig å leve et godt og verdig liv med demens.