Tirsdag 21. september kom kjennelsen i Rikslønnsnemda mellom paraplyorganisasjonen Unio, som representerer lærere, sykepleiere og andre profesjonsutdanninger, og Kommunesektorens interesseorganisasjon, KS. Som forventet ble resultatet det samme som for de andre fagforeningene som godtok tilbudet i mai mens Unio gikk til streik. Så langt, så greit, det er jo ikke sånn at noen skal få mer, eller?

Problemet her, som særlig helsepersonell kjenner på, er at sykehusene nå har et vanvittig forsprang på alt av fordeler i kampen om kompetansen. Med dette resultatet, vil en spesialsykepleier med 10 års ansiennitet ha nesten 35.000 kroner mer i årslønn på sykehuset enn i kommunehelsetjenesten.

For å strø litt ekstra salt i såret, så får helsepersonell mye mer i kvelds- og helgetillegg på sykehuset, og nattsykepleierne får mellom 20.000-25.000 kroner mer på UNN enn våre nattsykepleiere i Tromsø kommune. Da er det ikke så rart at kommunen ikke får kvalifiserte søkere på utlyste nattevaktstillinger.

I kommunehelsetjenesten sliter vi allerede med for få sykepleiere. Nyutdannede sykepleiere heller oftere til sykehusene fordi man har et sterkere fagmiljø der, med leger og sykepleiere i nærheten som man kan spørre, rådføre seg med og være til støtte.

Det er ikke alltid tilfelle i kommunen, og det vises i avgangsundersøkelsene NSF student gjør hvert år. I disse undersøkelsene spør de sykepleierstudentene på 3. året hvor de ønsker å jobbe etter endt utdanning. Her svarer kun 20 prosent av studentene at de ønsker å jobbe i kommunehelsetjenesten. Resten søker seg til sykehusene.

Når vi taper mot sykehusene i både fagmiljø, og nå lønn, så er kampen over. Jeg frykter en masseoppsigelse av spesialsykepleiere i kommunen i løpet av det neste året når man ser hvor stor lønnsforskjellen er ved å bytte jobb til en plass som er ti minutter unna. Det eneste vi kan tilby er hele, faste stillinger, noe Tromsø kommune faktisk er veldig gode på.

KS sin stahet i de sentrale forhandlingene er nesten som strutsen som graver hodet ned i sanda for å bli kvitt problemene. Dessverre er konsekvensene de samme. Selv om man tror at man har skjult seg for faren med hodet i sanda, så dundrer toget over strutsen uansett. Og jeg tviler på at vi klarer å holde på våre spesialsykepleiere inntil neste hovedoppgjør.

Da må i så fall de lokale forhandlingene langt på vei demme opp for sykehusenes lønnsforsprang og KS sin ansvarsfraskrivelse i en sykepleierkrise, men med en begrenset pott og mange om beinet er sjansene små.