Wi-To 100 år

En del av Tromsø sentrums virkelige sjel

Den hellige treenigheten i Tromsø sentrums næringsliv er Ølhallen, Våpen-Andresen og Wi-To.

JUBILEUM: Wi-To fyller 100 år.  Foto: Daniel Lilleeng

meninger

Som et Orions belte av en troika ligger de tre butikkene langs Tromsø sentrums hovedåre, Storgata. I disse dager fyller sistnevnte hundre år, en helt vanvittig høy alder for en hvilken som helst bedrift.

Da jeg kom til Tromsø for 31 år siden, var Wi-To en påfyllingsstasjon jeg var innom flere ganger i uka, der den lå helt perfekt til ved busstoppet fra Universitetet, midt mellom Platebaren i nord og Blårock i sør. De hadde mitt foretrukne sigarettmerke (som da ikke var å finne i vanlige butikker) og de var tippekommisjonær, der en 32-rekker, med fem halvgarderinger, ble levert inn ukentlig, med lønnlig håp om et etterlengtet supplement til studielånet. Og de solgte pølse med brød. Ikke noe fancy tull med masse jåleri. Ketchup, sennep og stekt løk. Helt perfekt.

Den gang sto ei tøff, eldre, krumbøyd og rappkjefta dame ved navn Solveig Schmidt bak det antikke kassaapparatet, sånn med sveiv på siden, og med tallplater som spratt opp og ned når hun trykte hardt og bestemt på dem. Hun pusha sigaretter, tobakk, sigarer, piperensere, snus, skrå, ukeblader, lottokuponger, konfekt og seigmenn i et tempo, og med en myndig mine, som gjorde at man forsto at det hun drev med var fagarbeid. Og alltid med en snerten kommentar på lager, med en litt raspende, kul og autoritær stemme.

De solgte også det man i fornemme kretser sannsynligvis kalte «erotiske magasin», og jeg husker at ei dame kom bort til disken og ga den eldre Schmidt det glatte lag for at slike varer prydet hyllene deres, og attpåtil så små barn kunne se dem. Hun fikk en syrlig, kvass og kontant kommentar i retur, om at dette var en del av deres sortiment, og at hvis det, spill, søtsaker og tobakk var for støtende for henne, var det nok av andre kiosker å gå på.

Hele seansen var som ei novelle, eller ei legendarisk filmscene, der byen kunne vært New York eller Paris. Wi-To, et butikknavn satt sammen av etternavnet Willumsen og noe så dypt syndefullt som tobakk, der originallogoen dannes av omrisset fra piperøyk. Det hadde ikke gått i dag. Men Wi-To står der likevel, som en gjenstridig stabeis av en kiosk som har overlevd trender, kjedebutikkenes inntogsmarsj, en verdenskrig, en haug med ordførere og en by som har mer enn tidoblet innbyggertallet siden oppstarten.

Etter hvert som myndighetene har laget flere og flere regler som har vært helt inkompatible med Wi-Tos originale utseende og konsept, har de blitt tvunget til å endre seg med tiden, de også. Det meningsløse påbudet med at alle tobakksvarer skal gjemmes for kundenes åsyn kostet dem masse penger i ombygging.

Det gamle kasseapparatet var heller ikke revisorgodkjent og måtte erstattes av et digitalt et med display og momsspesifiserte kvitteringer. Salget av magasiner, fra musikkblad til de av mer støtende grad, forsvant også ut døra og til kjedebutikker med mer hylleplass.

Alt dette gjorde selvsagt at kiosken på hjørnet ikke ble den samme som før. Men de ga seg ikke, selvsagt gjorde de ikke det. Oppegående hundreåringer er mer slu, erfaren og kulere enn som så. Og det skal vi være glade for. Man snakker om sentrumsdød og at flere og flere byer bare blir mer og mer like hverandre. Da er det kult at vi har noen urokkelige, seige og standhaftige aktører som står der, både som et tidsvitne fra en annen tid, og som fortsatt er i full vigør og har evnet å tilpasse seg.

For det er ikke noe museum vi snakker om her. Virkelig ikke. Så gratulerer med dagen, og lykke til med de hundre neste!