Det er ikke skygge av tvil. Jonas Gahr Støre er den best kvalifiserte statsministeren vi kunne fått. Han var nummer én i sin franske utdannelse og avtvinger betydelig respekt blant sine kullkamerater på Sorbonne, universitetet hvor han hentet sine grader.

SPALTIST: Herman Kristoffersen Foto: Knut Jenssen

I prinsippet er han en ferdig utdannet diplomat med franskkunnskaper som det sømmer seg en god diplomat å ha. Han var engang utenriksminister og løste dette på en forbilledlig måte. Da sto han bak nordområdepolitikken han foredro på Universitetet i Tromsø, i en bejublet forestilling få har glemt. Vel, det ble ikke mye av det, men det kan også skyldes at nye regjeringer kom og planene ble gradvis endret. Når Erna Solberg var her i byen, snakket også hun om førerløse vogntog og lovet samferdselstiltak hun ikke har vært i nærheten av å levere.

Men dette var altså Jonas. Han er kompetent og han er en godt skodd diplomat. Så hva nå? Nå vil han bli statsminister. Han sto i stormen under Metoo-saken. Han fikk omsider skjøvet nestleder Giske ut av ledelsen. Han kom bakfra og utfordret den populære Erna Solberg fra en tilsynelatende håpløs posisjon.

En tid lå han flere titalls prosenter bak henne i målinger, men han ga seg ikke, og i dag er han den mest populære statsministeren vi kunne hatt. Hadde dette valget gått virkelig dårlig, og Erna hadde vunnet dette slaget også, ville hans dager som partileder i det største partiet vært over. Man måtte ha skiftet ham ut, men slik gikk det altså ikke.

Nå om dagen er det regjeringssamtaler for denne karen. Han snakker med alle. Lytter med den underliggende troen at alle han snakker med vil det beste for landet. Han snakker med MDG og byr på et eple til kandidaten i Nordmarka, han snakker med herr Moxnes i Rødt. Han har allerede snakket med SVs Lysbakken og Senterpartiets Vedum. Vet ikke om tema da var forsvarserklæringen mellom USA og oss. Den blir vanskelig nok å få igjennom slik SV ser det. Arbeiderpartiet vil selvsagt ha den. Nå er det blitt til et møte om sonderinger. Hva nå det er.

Ennå har han ikke beveget seg over dette blå skillet i politikken. Har ikke gått dit ennå, men hvem vet?

Det er mye fornuft i hans antakelser. Mange vil nok det beste for landet vårt, selv om de har noen urealistiske veier dit. De skal også være gode busser på Stortinget utenom saksfeltene. De går i samme skirenn og spiller fotball i lag. Gemyttlighet er grunntonen der i huset. Vennskap blir det også av slikt, på tvers av partigrensene.

Den regjeringa Jonas har som første prioritet er sannelig utfordring nok for ham. Bare tanken på at rovdyrvennene SV skal regjere sammen med de potente geværkameratene i Senterpartiet er som dynamitt i alle borehull. Bare det at Senterpartiet skal ha billigere bensin i distriktene skremmer mye CO₂ ut av elbilgjengen i SV.

De har akslet trøya for å være et miljøparti som skal styrke vår anstrengelse for å få CO₂-utslippene ned. Dessuten vet vi at de som hadde aggressive meninger om oljeleting og den slags var blant valgets tapere denne gang. Her er det også mulige konfrontasjoner mellom Senterpartiet og SV. Slikt er det Jonas skal leve med i de neste fire årene.

Jonas selv er rik med hundrevis av jøtulmillioner på kontoen, han trenger ikke slikt bråk som dette. Men klarer han å skjære igjennom her? Har ikke Arbeiderpartiet nok med sine egne konfliktområder med Senterpartiet og med SV? Det er bare å nevne flyplassen på Andøya og mye annet. Man må aldri glemme at Senterpartiet er et gammelt bondeparti som kjenner prisen på hestekjøtt fra innsiden.

Da står det om menneskesynet hans. Jonas med sin klassiske dannelse tror sikkert at menneskene er gode på bunnen og han kan godt ha rett i det. Det er veien fram dit som er noe mer tvilsom. Man bør huske at vi også har troende av typen Kjell Ingolf Ropstad som sier nesten hva som helst for å slippe skatt. Enda kongen gjorde ham til statsråd.

Så hva skal samtalene til Jonas ende opp med? Hva om han greier å overbevise herr Vedum om at SV bør bli med i en flertallsregjering? Hvordan skal budsjetter og slikt arbeid bli til med to så motsatte politikere som Lysbakken og Vedum rundt bordet? Hvilke forhandlinger skal han gjennomføre for å finne den snirklete veien mellom disse ytterfløyene?

Erna hadde sine gnisninger mellom de fire partiene, men fant overraskende ofte fram. Unntaket ble til slutt Fremskrittspartiet. Det var slett ikke importen av denne kvinnen fra IS-leiren som førte til bruddet med regjeringen.

Det var lang slitasje i møtet med Venstre og Kristelig Folkeparti som jaget Siv Jensen og hennes politiske venner ut av dette merkelige fellesskapet som den forrige regjeringen var. Motsetningene var der og en dag ble det nok for Frp. Da måtte man bare finne et eller annet å henge misnøyen på. Den borgerlige samlingen rundt Erna Solberg viste seg altså å være en illusjon.

Blir Jonas sin regjering også noe av den støpningen?