Minneord: Kjell Askildsen (1929-2021)

Kjell Askildsen var et vaskeekte geni

Norge ble noen prosent mindre kul i dag.

Forfatter Kjell Askildsen døde torsdag kveld, knapt 92 år gammel.   Foto: Heiko Junge/Scanpix

meninger

Nå hadde sikkert Kjell Askildsen fnyst av at noen brukte det han sikkert ville ment at er et utrolig fjollete adjektiv, «kul», men Askildsen var nettopp det, slik de aller kuleste bare er det i kraft av hvem og hva de er, der det ikke ligger en halv, strategisk tanke bak det, at de bare er i besittelse av en slik udefinerbar kulhet man verken kan kjøpe eller tilegne seg. Du må ha den.

Askildsen flommet over av den, uten engang å prøve.

Jeg har slettes ikke lest alle bøker i verden. Ei heller alle bøker i Norge. Jeg har i det hele tatt dårlig samvittighet for at jeg ikke har lest mye, mye mer enn jeg har gjort. Noen bøker har det likevel blitt. Men der jeg alltid har beundret en haug helter og heltinner innen musikk og film, har jeg i mitt voksne liv ikke hatt noen forfattere jeg har idolisert på samme måte. Bortsett fra Kjell Askildsen.

Der har jeg vært fortapt fan, helt siden storebroren min, på slutten av åttitallet, la ei bok i fanget mitt og tvang meg til å lese ei novelle på under to sider. Den het «Sjakk», og det virket altså helt uhorvelig kjedelig, sånn i teorien. Men broren min hadde selvsagt rett. Det er vel den enkeltstående teksten jeg har lest flest ganger i mitt liv. Hvert ord er pur magi. Morsomt, sårt, hardt og kontant på én og samme gang.

Kjell Askildsen var et vaskeekte geni, et ord som misbrukes altfor mye, om altfor mange, men han var det, sånn på ordentlig. De tynne og særegne bøkene hans er så hinsides velskrevne, så språklig komprimerte (eller «fortettet», som han selv kalte dem), så mørke og så briljante at jeg har lest de aller fleste av dem veldig mange ganger.

For en som alltid har vært helt elendig til å fatte seg i korthet, har Askildsen vært en man rettmessig har kunnet strekke seg etter, i et mer eller mindre fåfengt forsøk på å skjerpe seg og bli bedre.

Det er særlig novellene hans som har grepet meg, men noen av romanene, som for eksempel den dystre og vakre «Davids bror», er også helt eminente. Jeg kjøpte sågar min eneste lydbok noensinne, bare for å høre ham selv lese opp fra novellesamleren «En plutselig frigjørende tanke», ikke minst de ekstremt korte novellene, noen av dem på så vidt over en side, om den gamle og misantropiske grinebiteren Thomas.

Jeg har ødelagt mangt et nachspiel ved å avspille noen utvalgte lydspor herfra, simpelthen fordi det er så beinhardt at folk har blitt satt helt ut av å høre det. Etterpå er det ingen som vil være sosiale. De vil bare drikke og være tause, helst alene. Det skulle jeg ønske at jeg hadde fått sagt til ham. Jeg liker å tro at han hadde likt det.

Å høre Askildsen lese sine egne tekster var en åpenbaring, og førte til at jeg begynte å lese bøkene hans annerledes, med hans stemme inni hodet mitt. Når jeg nå leser dem, er det med et bilde av ham i hodet, der det røffe og furete ansiktet hans snakker til meg.

Han leser novellene sine så seigt, slepent og tøft, med masse innlagte pauser, og hamrer ordene ut på sin kantete og karakteristiske sørlandsdialekt, der hver eneste setning er sitatvennlig, og nesten slagordaktig, der nesten alt som står kunne vært brutt opp i separate visdomsord og satt på buttons eller T-skjorter.

Som i novellen «Mennesker på café»: «At en aldri kan slutte å håpe, så mange skuffelser en ville spart seg […]. Sånn er altså mennesker på café blitt. Såpass lærte jeg da. En lærer så lenge en lever, hva nå det skal være godt for, like før en skal dø».

Jeg tar forbehold om feil tegnsetting, for det er transkribert fra lydboka, som jeg har lagret på telefonen og skrevet sitatet ned fra. Det er så klassisk Askildsen. Knallhardt, negativt og samtidig enormt vittig.

Det er muligens en søkt sammenligning, men jeg tenker ofte på min andre store helt, den amerikanske outlawcountry-legenden Townes Van Zandt (1944-1997) når jeg leser Askildsen. Hans produksjon var også svært sparsommelig, og tekstene tidvis dypt misantropiske, men også blendende vakre, samt at det ofte ligger et slør av bakenforliggende, svart humor i verkene hans.

«Litteraturens Townes Van Zandt» eller «låtskrivernes Kjell Askildsen» klinger like fint, meningsfullt og ærefullt. Og det er en tung kompliment til dem begge.

Jeg tror ikke Askildsen ville likt at jeg ble for svulstig her på tampen, men jeg tillater meg likevel å kjenne på et vemod over at en sådan gigant nå er gått ut av tiden. Slike ubestridte genier kan det gå mange generasjoner før man får på nytt, om det i det hele tatt skjer.

92 år er jo en voksen alder, han ville bikket 92 neste uke, så det er selvsagt ingen tragedie vi her snakker om, men jeg føler på en tristhet åkkesom. Både fordi en helt ikke lenger er blant oss, men også for at Norge nå ble litt mindre smart, litt kulturelt fattigere og, selvsagt, litt mindre kult.

Takk for alle og de få ordene. Du var simpelthen best.