Det har på ingen måte manglet på distriktspolitisk frieri blant partene som nå samles på Hurdalssjøen. Nå blir det gode tider for vanlige folk, særlig for dem som bor landlig og nordlig til. De antas å være ekstra vanlige. Men kan det være at vi blir så vanlige at makta og beslutningene overlates, som før, til veldig uvanlige folk i urbane, sørlige strøk?
I motsetning til det man kan få inntrykk av under valgkampen, styres ikke politikken i dette landet av Jonas eller Erna. I hverdagen er det tusenvis av hoder som avgjør hvordan vi skal forvalte våre felles ressurser, hvilke lover og forskrifter som skal vedtas og hvordan vi skal rigge oss for videre vekst og velferd i landet. Mange av premissene for alle disse store og små avgjørelsene legges i såkalt offentlige utvalg.
Årlig settes det ned en rekke regjeringsoppnevnte utvalg som skal utrede hvordan ting er, og eventuelt foreslå hvordan ting burde være. Dette kan handle om strukturen på domstolene våre, grunnrenteskatt på oppdrett og vannkraft, nær- eller fjernpoliti eller, for spesielt interesserte, statistikklovutvalget. Er det noe folket virkelig lurer på, så er gjerne svaret fra styresmaktene at de setter ned et utvalg for å finne svar.
Problemet for vanlige folk er at de veldig sjelden blir representert i slike utvalg. Heller ikke uvanlige folk, som for eksempel forskere og bransjeeksperter, kommer til bordet så lenge de bor i samme område som de vanlige. Tall fra diverse undersøkelser opp gjennom årene viser nemlig at når landet skal evaluere seg selv, og sette ny retning, er det ingen annen råd enn å ty til veldig spesielle folk fra hovedstadsområdet.
En stikkprøve i 2019 fra tre partssammensatte utvalg viste at hele 82 prosent av medlemmene kom fra hovedstadsregionen. Andre undersøkelser viser en ikke fullt så grotesk sammensetning, men hovedregelen er likevel at omtrent halvparten av medlemmene av utvalg kommer fra Oslo og omegn. Det er derfor det blir oppslag i lokalavisen når det en gang iblant forviller seg en senjaværing eller finnmarking inn i utvalgene. Ja ja, noen må holde humøret oppe i møtene, tenker vi.
Nå er ikke dette enda en episode av det kjedeligste som fins: Nordlendinger som klager på oslofolk. Tvert imot, jeg anerkjenner på alle mulige vis kompetansen som finnes i hovedstaden. Mange ganger er det et uomtvistelig faktum at den fremste kompetansen innenfor et område er overrepresentert i Oslo, og jeg vil jo aller helst at utvalget skal bestå av våre flinkeste folk.
Men det er likevel noe som heter representativitet, et prinsipp som hele vårt styringssystem hviler på. Utvalgene har makt, og dersom de gjennomgående mangler den geografiske og sosiokulturelle balansen de bør ha, så er det grunn til å tro at vi mister noen dimensjoner i arbeidet. Erna Solberg innrømmet for ikke lenge siden at dette er et stort problem, og viste samtidig til at dette ikke bare er et problem skapt av departementene.
I Norge er det nemlig slik at vi har et tett samarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter, det såkalte trepartssamarbeidet. Dette har tjent oss godt og er en bra ting. Derfor er det ofte opp til partene, altså type LO og NHO, å foreslå kandidater til utvalgene. Her skal det, ifølge Erna, visstnok være et betydelig rom for forbedringer. Med andre ord, det er flere enn politikerne som må skjerpe seg og utvide sine nettverk.
Om man bare kom seg ofte nok ut til vanlige folks områder, ville man dessuten oppdage at det fins en hel del spesielle folk der ute også. Både beleste og folk med usedvanlig tung kompetanse basert på erfaring. Problemet for mange av disse er at de ikke er ofte nok på radioen eller i de fordums riksavisenes spalter og gjør seg kjent. Det er både deres egen og redaksjonenes feil.
Når det nå kommer en ny regjering, er det usedvanlig viktig at vanlige folk passer på at nye utvalg ser annerledes ut. Dette er sjeldent lavthengende og helt kostnadsfri frukt for Jonas og vennene hans å plukke. Det samme gjelder styreverv. En undersøkelse viser at det kommer flere styreledere i offentlig eide selskap fra ett og samme postnummer bak Slottet enn det kommer fra hele Nord-Norge. Dette er enkelt for politikerne, det handler kun om vilje. Det samme gjelder for partene i arbeidslivet, det er bare å begynne å jobbe med kandidatlistene.
For oss som bor i vanlige folks kjerneområder handler det om å følge med fremover. Om vi ikke hevder vår rett skjer det garantert ingenting. Men det er ikke nok alene. Vi må forvente og kreve av våre forskere, våre næringslivsledere, våre kunstnere og andre dedikerte mennesker at de melder seg på; at de skriver i avisene, at de deltar i samfunnsdebatten, og at de gjør det de kan for å løfte nivået innenfor de områdene de befatter seg med.
Da kan den nye styrelederen i Telenor komme fra Hammerfest før vi vet ordet av det.