Nå som sommersesongen er over håper jeg turistene hadde en fin opplevelse hos oss. Det til tross for at Tromsø sentrum ikke er i sin beste forfatning akkurat nå. Mange tomme butikklokaler, (stengte) suvenirbutikker som selger produkter norske turister ikke er veldig interesserte i og ei gågate som skriker etter å bli renovert. Samt innslag av vedlikeholdsbehov på bygninger.

Årets sommersesong er forbi, men fortvil ikke! Byen er nemlig proppfull av planer. Seks-sju år inn i fremtiden vil byen vår ha gjennomgått en forvandling, for det meste til det bedre.

En tenkt byvandring i 2027 starter ytterst på Nordsjeteen. I dag faller sjeteen fra hverandre, men i fremtiden er den oppgradert og trygg. Her kan vi se den nordre delen av byen i sin stadig mer sprikende, arkitektoniske prakt.

Deretter forbi Vervet, der populære uteserveringer og leiligheter i etasjen over lever i pakt med hverandre. Her er byens kanskje mest yrende folkeliv på en godværsdag.

Videre, til Gamlebyen, der fem århundrer med bebyggelse er representert, 1200, 1700, 1800, 1900 og 2000-tallet. En rast på Skansen, som i fremtiden er utstyrt med infotavler som forteller hva dette er. Området bak Skansen er et fint torg, og en liten kafé holder til i det grå murhuset.

Deretter Skippergata. Endelig er trafikken løst på en genial måte. Umulig å si hvilken, men den vil gjøre alle til lags. Mer skal jeg ikke si, for jeg får ikke godt nok betalt til å være kontroversiell. Mengden trafikk er uansett mindre viktig, det viktige er at fortauene er bredere, slik at det er plass til opphold og spasering.

Gata er blitt litt av en perle, med butikker og kafeer der beboere og besøkende koser seg, omgitt av noen av de fineste eldre husene i byen. Mydlandgården har blitt et kulturhus for bydelen, med alle typer aktiviteter. Siden det ikke bor noen i dette huset, kan man kjøre litt på med støy og aktivitet.

Forbi Jaklins plass, og til det nye Perspektivet museum. Cora Sandel sin utstilling er en like stor selvfølge å besøke for litteraturinteresserte som Pessoa sitt hjem i Lisboa. Den nye, særegne bygningen på parkeringsplassen bak Verdensteatret er blitt et unikt lite byggverk.

Så Storgata, som er rustet opp til det ugjenkjennelige. De små husene på andre siden av Verdensteatret har fått en serie små leietakere. Kanskje Kranes konditori har gjenoppstått i sitt aller første lokale, der i hjørnegården mot Helvetesveita?

Deretter kommer strekket mellom Stortorget og Fr. Langes gate. I dag er dette gågatas mest slitne strekning. Bortsett fra ny gate, kjenner jeg ikke til noen planer her, så kanskje dette vil være byvandringens «low point».

Det tar seg opp ved Fr. Langes gate. Tempohjørnet er inngangen til byens nye kjøpesenter. Ikke størst, men med nøye utvalgte leietakere av den type man har ønsket seg til byen i mange år. Senteret er løst slik at det nesten sømløst er en del av byen, med gulv av brolagt sten for å forsterke effekten.

Deretter forbi hyggelige Kirkeparken og videre sørover. Fortauene i Storgata mot Grandhjørnet er utvidet, slik at man ikke føler at man balanserer på en gesims, med fare for å falle ned.

Søndre del av Storgata har bevart sin rufsete sjarm, et ujålete sted med mye liv og aktivitet. «De fire hjørner», krysset mellom Fiskegata og Storgata, er et strategisk knutepunkt for fotgjengere – de fire butikkdørene som åpnes ut mot krysset gir det en egen sjarm.

Videre sørover, og det nye leilighetshotellet ved Eurospar er på plass og med det muligheten til å bruke fortauet på denne siden også. Endelig kan man gå helt til Ølhallen uten å bli bombardert av måser, istapper, skli på isen eller få vannsprut, eller hva som er sesongens utfordringer i denne delen av sentrum, som i dag er nesten utilgjengelig til fots.

Mack-kvartalet har fått et lite kjøpesenter. Hovedattraksjon er en mathall som er dedikert til lokale og mindre lokale råvarer. Her finnes disker der turister og fastboende kan sette seg ned og «sample» våre spesialiteter, enten det er fisk, hvalkjøtt, reinsdyr eller bryggede spesialiteter. Dusteregelen om at det ikke skal skjenkes i kjøpesenter er omgått ved å definere dette som en enorm restaurant, eller kanskje et slags foajé?

Etter å ha gått gjennom det lille senteret, kommer man til en lun og solrik plass på nedsiden av Storgata, der Storgata Camping er i dag. En rast før byens største attraksjon: det nye store museet. Etter å ha betraktet et gigantisk, hvalskjellet og alt det andre som stilles ut, må man nok tilbake til hotellet for å hvile og etterpå spise middag. Det betyr å snu, gå gjennom plassen ved Nordsjeteen, der det likevel ikke ble bygget et stort hotell.

Og så, endelig, konsert i byens nye, spektakulære konserthus i Mack-kvartalet. Det er nemlig nesten like fint som Stormen i Bodø. Eller kanskje nøyaktig like fint.

Så, velkommen til Tromsø i cirka 2027!