På vegne av en rekke mennesker som tar kontakt med Rådet for psykisk helse vil jeg trekke fram betydningen av åpenhet for å få bukt med skammen mange føler etter at de ble utsatt for overgrep. Erfaringene setter dype og varige spor, og kan påvirke både helsa og livsutfoldelsen. For en del angriper det både selvbilde og livskvalitet.
Hemmeligheter og løgner tar knekken på folk.
Ifølge internasjonal forskning kan de av oss som ble utsatt for seksuelle overgrep som barn gange sin egen risiko for selvmordsforsøk med tre.
– Det er mange liv som kan reddes hvis vi tør å dele, sa Jan, en pasient som ble utsatt for overgrep på terapirommet av psykologen Sverre Varhaug i en sak VG rullet opp.
Det er av stor betydning at mediene nå bidrar til å løfte de ulike sidene ved overgrep, også hvor viktig åpenhet er for å redusere ensomhet og skam. Folks berøringsangst er så stor at de ofte ikke orker å ta innover seg overgrep og misbruk, men når det kommer på forsiden av landets største aviser tvinges vi til å erkjenne fakta. Da blir det også lettere å se. Og det blir lettere å stå fram. For man ser det jo ikke før man tror det.
Måtte denne saken skape mange dialoger og føre til en god meldekultur. Samt en skikkelig oppvask hos politi, tilsynsmyndigheter og ledere. Lidelse og liv kunne vært spart og reddet hvis de ulike hadde gjort jobben bedre.
Vi vet at det å melde fra om uønskede hendelser i helsetjenesten sitter langt inne hos mange ansatte, også nåværende og tidligere pasienter. Sanksjoner og redsel for å si ifra er ofte dominerende. Folk orker ikke. Men tenk hva den som er utsatt må orke.
Jeg vil minne tidligere pasienter om, spesielt de som ikke har stått fram enda eller andre som har opplevd overgrep. Det er ikke din feil. Det var ikke noe du sa eller gjorde som førte til overgrepet. Skammen er en del av fortvilelsen og sorgen. Vi mennesker er vår strengeste dommer. Det er typisk oss å la pila peke innover. Ta sinnet ut, sett ord på opplevelsene og be om hjelp.