Meteren er avblåst og i maurtua er det full fest. Lykken er selvsagt stor, men det er samtidig tid for oppsummering. Skal vi ha noe igjen for halvannet år med kollektiv soning, må det være å dra noe brukbar lærdom av pandemien.

Først: Nei da, pandemien er ikke over. Det finnes en del mennesker som er for syke til å vaksineres og som absolutt heller ikke bør få covid. Derfor må vi fortsette med noen forholdsregler i solidaritetens navn. Kjenner du noen i denne kategorien, så ring dem. For det er virkelig kjipt å måtte fortsette husarresten når alle andre drar på fest.

Ina Gravem Johansen, spaltist Foto: Privat

Samtidig har vi sett at den norske befolkningen må trone blant verdens mest lydige. Hvem skulle trodd det, som skroller gjennom hva Ola Nordmann har å melde i et vilkårlig kommentarfelt. Han mener og gulper i vei, om tekster han ikke engang gidder å lese. Men jo, verdens lydigste type er han likevel, i hvert fall om han bor i nord.

For her satt vi inne med ungene på hjemmeskole og levde på hamstret hermetikk. Vi kansellerte alle besøk selv om det var 4–5 kommuner til et eneste registrert smittetilfelle. Vi fulgte nasjonale restriksjoner, men lærte forhåpentligvis til neste gang at det går fint å forholde seg litt mer til kart og terreng. Stole på flere lokale tilpasninger.

Landets enslige skal for øvrig ha ekstra kred for sin lojalitet. For en ting er at det kan være pes å være stuck med familien, men det er et annet alvor rundt å være helt isolert. Nå feires friheten og byenes uteliv koker med bul på vegger og tak. I Tromsø brøt stupfulle passasjerer ut i spontan nasjonalsang på nattbussen åpningskvelden. Et litt merkelig livecomp til de single som er overmoden for innkassere halvannet år med tapt kvote. For nå er det ikke bare klemming og fyll som er lov, helseministeren har gitt grønt lys for «one night stands» og samtidig aktualisert en søt liten preposisjonsdebatt.

Den så vi ikke komme i pandemiens kjølvann. Men Bent Høie fikk umiddelbart korrektur av nasjonens språkkonstabler og lærte at «one night stands» er noe man har, ikke noe man går på. Kanskje må vi vente til neste lockdown før noen tar ansvar for en norsk begrepsvariant av fenomenet.

Det vi ikke bør glemme i frigjørings-euforien er lærdommen av hva håndvask og basis hygiene betyr. For mens andre barnehage- og skoleår har vært preget av en uendelig rekke forkjølelse, omgangssyke, lus og influensa, så har den gjennomsnittlige nordmannen aldri vært friskere enn under pandemien.

Vi får håpe at Florence Nightingale, håndhygienens mor, har kunnet registrere denne banebrytende praksisen fra sin velfortjente turnusfri i det hinsidige. For Nightingale var sykepleieren som virkelig klatret i gamle dagers motbakker da hun introduserte teorien om at kirurgen burde gjennom en såpevask etter å ha tappet en stakkar for betente byller, før neste offer fikk utført keisersnitt med samme verktøy.

Overlevde du et sykehusopphold på denne tiden, var du neppe særlig syk i utgangspunktet. For det skulle ta tid å etablere basiskunnskap om hygiene i de medisinske kretser, det skulle åpenbart gå enormt lang tid før denne forståelsen nådde allmennheten. Men her er vi altså, med unger som automatisk vasker hender og bord før de spiser. Som hoster i albuen og holder seg friske. Nå gjelder det å opprettholde såpe og vann-taktene, over hele samfunnsfjøla.

Vi har også erfart at barn ikke kreperer når ukas 5 faste fritidsaktiviteter avlyses. De ungene som har det greit hjemme har vært mindre stresset under pandemien. Det er virkelig noe å merke seg for dagens foreldregenerasjon av frenetiske organisatorer, som melder gullungen på dans, tuba, speideren og fotball samme dag som en positiv graviditetstest foreligger.

Foreldre kan rett og slett lene seg mot pandemiens erfaringer og roe ned. La ungene kjede seg til de plutselig oppnår kontakt med den kreative blomsterenga som ligger latent i sentralnervesystemets underfundige kanaler. Stedet der bananeska transformeres til et romskip og man oppdager at det er mer givende å tegne for hånd enn å se skjermen gjøre jobben.

Men samtidig har vi lært hvor utsatte sårbare barn er. At den moderne familiestrukturen som er løsrevet fra storfamilien er helt avhengig av at de offentlige kompenseringsmekanismene er der og fungerer. Lavterskeltilbud, en solid og bred skolehelsetjeneste som er lett tilgjengelig for alle barn. For en del små, som ikke har blitt sett og fanget opp har pandemien vært et helvete. Denne kunnskapen legger et stort ansvar på samtlige politikere. De må ta grep for å styrke sikkerhetsnettet rundt barn og unge, prioriteres ikke det bør de avsettes for manglende læreevne.

For nå vet vi at krisa kan komme over natta. Pesten har mange ansikter og den rammer med jevne mellomrom. Erfaringer er bare nyttige om de brukes til fornuftige kursendringer. Det skal vi huske samtidig som vi feirer den euforiske gleden over et åpnet kulturliv og muligheten til å treffe folk igjen.