Skiforbundets ledelse har ikke brydd seg; det har vært som «å skvette vann på gåsa». De truer nå med å gå til oppsigelse av hoppsjefen. I tillegg har de leid inn strategisk rådgiving fra et kommunikasjonsbyrå, og man kan i mediene se utspill som etter all sannsynlighet er regissert fra dette.

Hadde Skistyret tatt til fornuft kunne striden vært bilagt, man kunne unngått opprivende forhandlinger i rettsapparatet, utøvere og støtteapparat kunne konsentrert seg om den viktige vintersesongen som nå står for døra og et begeistra og kompetent hoppublikum kunne ha lagt seg i tribunetrening. Alle kunne fokusert på at utøvere innen nasjonalidretten skal gjøre det så bra som mulig!

Vi er noen godt voksne hoppentusiaster fra Tromsø og har ganske ulike bakgrunner, politiske synspunkter og livssyn. Noen er svært aktive innen hoppsporten mens andre begrenser innsatsen til å se på når norske (og NB! Nordnorske) skihoppere – gutter og jenter – botner bakkene, setter nedslag og egentlig skulle hatt fem ganger tjue i stil (mener vi da).

Felles er vår interesse for hoppsporten. Vi frykter at det kan gå så langt at det på mange år kan bli umulig for oss å heise flagget og rope hurra når en norsk – eller nordnorsk- gutt eller jente tar øverste nivå på seierspallen i et internasjonalt renn som er sett av mange millioner mennesker over hele Europa, deler av Japan og til og med «på andre side av dammen». Den fastlåste konflikten kan være ødeleggende.

Saken har sikkert mange sider og fasetter. Imidlertid er det for oss viktig å understreke følgende:

1. Saken må behandles på en saklig og formelt riktig måte. Det er viktig at det gjøres habilitetsvurdering av dem som er med og fatter vedtak, spesielt når folk er personlig involvert. Det synes ikke som at dette har funnet sted, slik at ledelsen i Skiforbundets fritt har kunnet prosedere og stemme i «sin egen sak», uten at motparten har kommet til orde. Skistyrets behandling av saken synes dermed å være ugyldig.

2. Dette er enkeltpersonens kamp mot systemet, eller Davids kamp mot Goliat. Da er det viktig at alle opptrer ryddig. Et spesielt ansvar hviler det på Skiforbundet, med tung administrasjon, advokater, innleide konsulenter og økonomiske ressurser. Det er Skiforbundet som har forutsetningene og ressursene. Det er de som bør ta initiativ som resulterer i ei god løsning.

3. Skiforbundets styre og ledelse er åpenbart i utakt med «grunnfjellet» i hoppsporten; trenere, utøvere, tilretteleggere, publikum og sponsorer (som i historia om David og Goliat er det David som har sympatien, og vi vet jo hvem som vant den kampen). Det betyr jo ikke automatisk at «grunnfjellet» har rett i alt og det kan være momenter som ikke er kjent i offentligheten, men det er likevel et stort problem for Skiforbundet. Saken kan komme tilbake til Skistyret som en bumerang. Kanskje man nå må omskrive det gamle ordtaket: «Der fikk Skiforbundet for at de var så dum at de ikke beregnet sitt publikum!»

Vi retter med dette en henvendelse til Troms Skikrets og ber om at det tas initiativ ovenfor Skiforbundet sentralt, slik at hoppsporten i Norge kan ta et fjellstøtt nedslag og sikre at de senere års svært gode resultater innen herre – og kvinneskihopping videreføres. Flere av oss har hatt den store glede å være tilskuere på store hopprenn i Europa.

Noe av det som karakteriserer stemninga der er en raushet og en glede av å bivåne gode idrettsprestasjoner, nærmest uavhengig fra hvilket land utøverne kommer fra. Det er fortsatt patriotisme og hurrarop for egne lands utøvere, men det er svært liten grad av sjåvinisme og konflikter mellom de ulike lands publikum. Publikum vet å sette pris på god idrett, uansett nasjonalitet.

Vi vil sterkt oppfordre Skiforbundet til å utvise en raushet på samme måte som man opplever på internasjonale hopprenn. Det vil ta seg svært dårlig ut dersom resultatet av denne konflikten blir en full og langvarig splittelse i den norske hoppleiren. Det vil norsk hoppsport tape på og det kan ta lang tid å gjenoppbygge både tillit, omdømme og entusiasme.