Debatt:

En korreksjon til Ina Gravem Johansen og «Det pandemien lærte oss»

I «Fra sidelinja» på side tre i iTromsø mandag 4. oktober hadde spaltist Ina Gravem Johansen en kronikk med tittelen «Det pandemien lærte oss». Det er alltid interessant  å lese hva hun skriver, men denne gangen skvatt jeg. 

  Foto: NTB

meninger

Spaltist Ina Gravem Johansen skriver følgende:

«[ …]VI får håpe at Florence Nightingale, håndhygienens mor, har kunnet registrere denne banebrytende praksisen fra sin velfortjente turnusfri i det hinsidige. For Nightingale var sykepleieren som virkelig klatret i gamle dagers motbakker da hun introduserte teorien om at kirurgen burde gjennom en såpevask etter å ha tappet en stakkar for betente byller, før neste offer fikk utført keisersnitt med samme verktøy» (kursivering av undertegnede).


Fra sidelinja:

Det pandemien lærte oss

Ina Gravem Johansen mener vi kan da lærdom av flere ting fra koronapandemien.


Nei, Ina Gravem Johansen, det var ikke hun som kom med denne teorien og fikk satt den ut i live! Det var en ung lege, ungareren Ignaz Semmelweis (1818-1865), som etter endt utdanning som lege og spesialist i fødselshjelp ved universitetet i Wien, fikk jobb som assistentlege ved fødselsklinikken, Allgemeine Krankenhaus, Europas største, også i Wien. Fødselsklinikken, som var tilknyttet universitetet, hadde to avdelinger. Det var én for de rike med penger og én for ubemidlede gravide.

Den unge assistentlegen stusset over at det var mange dødsfall grunnet barselfeber på fødselsklinikken og også over at dødsraten var så mye høyere på avdelingen for de rike. Der behandlet fødselsklinikkens kirurger, og leger for øvrig, de fødende. I tillegg hadde legestudenter sin praksis på samme avdeling. På avdelingen for de ubemidlede var det jordmødre som tok imot under fødslene.

Årsaken til denne forskjellen på antall døde ønsket Semmelweis å få klarhet i. Han fant at jordmødrene vasket hendene sine med klorkalk, datidens såpe, før de tok i den fødende. Leger og medisinstudenter på fødeavdelingen for de rike jobbet også med å obdusere lik. De gikk rett fra obduksjonen av døde mennesker til mottak av nye borgere uten å vaske redskap brukt begge steder. Heller ikke renvasket de hendene sine, det være seg ved en normalfødsel eller et keisersnitt.

Han opplevde at en god venn og kollega, Jakob Kolletschka, som obduserte liket av en kvinne død av barselfeber, fikk en infeksjon og døde kort tid etterpå. Han sjekket også med andre grupper som jobbet med urenslig arbeid, blant annet søppelkjørere, i Wien. Han fant at de ikke ble syke. Grunnen måtte være at de vasket hendene etter dagens arbeid når de kom hjem.

I første omgang fikk han studentene til å vaske seg med klorkalk før de behandlet de fødende. Han fikk også leger til å gjøre det samme, selv om motstanden var stor. De hevet seg stort sett over det for dem fornedrende i å måtte rengjøre seg før de mottok et lite barn.

Etter at Semmelweis fikk igjennom at leger og studenter skulle vaske seg og også redskapene de brukte i obduksjonshallen og deretter på fødeavdelingen, gikk dødsraten ned fra 12,3 til 2–3 prosent. Hva som skjedde videre i Wien fortelles det ikke så mye om.

I 1855 fikk han et professorat i fødselsmedisin i Pest i Ungarn. Der publiserte han et verk som var hans første og eneste forsøk på å gi en vitenskapelig fremstilling av arbeidet sitt for å få ned antall døde grunnet barselfeber.

Først etter hans død i 1865 fikk han aksept for sine teorier om at dødsfallene blant annet skyldtes noe så enkelt som at leger og medisinstudenter gikk rett fra eksempelvis en obduksjon til å hjelpe til med fødsler uten å rengjøre seg på hendene mellom de to gjøremålene.

Kilder

Tidsskrift for Den norske legeforening, skrevet av Per Joachim Aarestrup Lund og publisert 22. juni 2006

Store norske leksikon, skrevet av Svein Atle Skålevåg, professor ved UIB, sist oppdatert 4. juni 2020