Fra sidelinja:

En perfekt storm inn i vår økonomi

Norge har i årtier vært som en seilbåt i le for uværet. Samme hvordan de internasjonale vinder har herjet, har skuta vår stort sett skvulpet ubekymret til trygg havn, skriver spaltist Ronny Bratten.

RENTEØKNING: Sentralbanksjef Øystein Olsen i Norges Bank, da han presenterte rentebeslutning og Pengepolitisk rapport 3/21.  Foto: Lise Åserud / NTB

meninger

Nordmenn har sittet hjemme i halvannet år og verket etter å bruke penger. Siden vi ikke har kunnet reise til Syden og overføre feriepengene våre til gresk, spansk eller tyrkisk økonomi, har de fleste sett seg nødt til å brenne overskuddet på oppussing og hjemmekos, noe som har ført til galopperende plankepriser og leveringskøer fra møbelbygdene på Vestlandet.

Gjenåpningen er imidlertid kommet og Ola Nordmann grep sjansen med begge hender til å feire med å stå i kø utenfor uteplasser, slåss med fremmede og urinere på butikkvinduer. At Bent Høie pakket ned tommestokken sin er jo, tross alt, omtalt som det største siden freden i mai 1945, så får det heller være at dørvaktene i utelivs-Norge antakelig hadde like store sjanser til å holde orden som ei skilpadde i et røyskatt-hi.

Ronny Bratten, spaltist  Foto: Privat

Etter den søte lørdag, kommer den angstfylte søndag, og fyllesyke med særlig behov for å maksimere bakrusen, kan plage seg selv med å lese om høstens perfekte økonomiske storm. Den privatøkonomiske værmeldingen melder om lavtrykk, og mørke skyer er allerede i ferd med å samle seg.

Begrepet «perfekt storm» stammer opprinnelig fra situasjonen som oppstår når flere meteorologiske fenomener inntreffer samtidig og kombinasjonen gir spesielt kraftig uvær, men brukes ofte som en metafor for det verst tenkelige scenario, for eksempel innen økonomi.

Norge har i årtier vært som en seilbåt i le for uværet. Samme hvordan de internasjonale vinder har herjet, har skuta vår stort sett skvulpet ubekymret til trygg havn. Denne gang kan det hende at mannen i gata; «vanlige folk», som Arbeiderpartiet pratet så høylytt om i valgkampen, vil bli våt på beina.

Nylig satte Norges Bank opp renta fra et historisk bunn-nivå og renta er forventet å stige jevnt og trutt fremover. Det har i praksis vært mer eller mindre gratis å låne penger, noe som åpenbart har vært med på å normalisere at vanlige eneboliger i nærheten av Tromsøya har blitt omsatt for priser som burde tilsi at vannrørene var lagd av gull og grunnmurene innsatt med edelsteiner.

For vanlige familier, som har kjøpt bolig til fem og seks ganger brutto årsinntekt, vil de varslede renteøkninger åpenbart gjøre merkbare forskjeller i kjøpekraften.

Nå vil ikke noen hundrelapper i måneden i første omgang senke skuta for folk med faste inntekter, men det er ikke bare renta som endrer seg i høst. Strømprisene har allerede blitt en glovarm politisk potet. Mens vi i Nord-Norge har sittet inne og sett på så mye regn at det ville fått salige Noa til å samle plankebiter, har den mytiske stammen som stort sett bare omtales som «søringer» kost seg med flere dager over tjue plussgrader på en sommer enn Nordkalotten velsignes med på et tiår.

Det har gitt solbrune fjes og gode tider for leverandører av iskrem, pils og grillkull, men det har også ført til tomme vannmagasiner. Mens det diskuteres om i hvilken grad norsk tilknytning til det europeiske kraftmarkedet presser prisene opp eller ned, er det i alle fall en kjensgjerning at strømmen for øyeblikket er kjempedyr.

Vi her oppe under Nordpolen ble en eller annen gang begunstiget med fritak for merverdiavgift på strøm, og slipper sånn sett rimeligere unna enn våre landsfrender i mer tett befolkede strøk, men så har vi jo også nysnø i både mai og august. En tredobling av strømregningen går ikke upåaktet hen nord for polarsirkelen heller.

Mens kraftselskapene monterer transformatorer rett inn på lønnskontoen, har bensinprisene krøpet nærmere og nærmere tjue kroner literen. Det lønner seg som aldri før å holde fartsgrensen, for om man gjør noe mer enn å beføle gasspedalen med stortåa, renner Nordsjøens svarte gull så fort gjennom bensinslangene i drosjetaksameterfart.

Sånn sett er det nok unektelig ei flathand over ørene på nybilkjøpere av elektriske biler at strøm – og drivstoffprisene konkurrerer som glefsende veddeløpshunder mot målstreken om å være høyest.

Og bakom synger, om ikke skogene, så i alle fall bompengestasjonene.

Om ikke dette i seg selv skulle være nok til å få en stakkar til å pante tomflasker og skru av varmen på gjesterommet, meldes det at en akutt mangel på mikrochiper – av alle ting – vil mangedoble prisen på omtrent alle former for elektronikk.

Det er sikkert fornuftig å redusere verdens forbruk av mobiltelefoner, halvgode verktøy og bråkete leker, men det kan bli en ny opplevelse for norske barn å få færre elektroniske greier til jul. For ikke å nevne at det kanskje attpåtil blir gitt beskjed om å bruke kortere tid i dusjen og kle på seg genser fremfor å skru opp temperaturen på varmekablene.

Da foreldrene mine etablerte seg på syttitallet, var renta på rundt fem prosent. Med far min som eneforsørger kunne de få bygd seg et nytt husbankhus og gå til innkjøp av en relativt ny Datsun – som gjorde tjeneste til rusten hadde gitt den flere luftehull enn en gjennomsnittlig sveitserost.

Jeg husker vi fyrte med ved og spiste fisk fra Ullsfjorden, potet fra eget land og hjemmebakt brød med selvplukket tyttebær; litt fordi det smakte best, men også fordi det var rimelig.

Summa summarum er kanskje tiden kommet for å innføre litt god, gammeldags gjerrighet som en ønsket egenskap. Det går jo an å spise opp brødet selv om det er blitt litt tørt, drikke melka som er gått en dag over dato, fylle fryseboksen med bær fra skogen og småtorsk tatt med stang.

Kanskje blir det ikke tur til Syden hvert år, selv om vi skulle få helt og fullt bukt med koronaviruset. Og det kan jo være like greit.