Men sammenligningen er ikke å le av, men heller til å felle tårer av. Tromsø kommune avslører en svært mangelfull saksbehandling på hva som skal til for at våre eldre og syke skal få et bedre mattilbud, hjemme og på institusjonene.

«Omkampens by» forsterker stadig sitt tvilsomme omdømme omkring økonomi og ledelse. Det er rett og slett tragisk å oppleve festtalene, hvor man på nytt prøver å fortelle befolkningen om hvor stor og vellykket satsingen for våre eldre skal bli.

For kun få år siden besluttet man å flytte gryter og folk over Tromsøysundet til Tromsdalen. Kun for at maten skulle bli billigere for kommunen. Da hadde man fastslått at lokaler og utstyr på Mortensnes Helsesenter var nedslitt, samt at bygningsmassen var uhensiktsmessig for fremtidig bruk og kommende ventet ekspansjon. Og nå forbløffes befolkningen over helomvendingen og argumentene som brukes.

De fleste husker all medieoppmerksomhet som ble presentert da kjøkkenet i Tromsdalen ble åpnet. I beste sendetid på «Dagsrevyen» ble matopplevelsen presentert som nedslående dårlig. Som vanlig «kokte» det av unnskyldninger ifra kommuneledelsen. Imidlertid har situasjonen roet seg og bedret seg, har man forstått.

Nå har det altså oppstått et «Supperåd» i kommunen, preget av symbolpolitikk. Hvor man prøver å fortelle seg selv at det kun kan «knipses i fingrene», så rekker 2,7 millioner kroner til å starte opp igjen i lokalene på Mortensnes. I stedet viser nye beregninger at regningen vil komme på nærmere 30 millioner. Så prøver man å argumentere for sine handlinger med stort matsvinn. Men det har jo kun med administrasjonen selv å gjøre, ved at de ikke klarer å tilføre nok folk med kompetanse til å gjennomføre en presis logistikk. De forstår heller ikke at matsvinn utgjør en mindre del av det totale kostnadsbildet. Millionlønnlederne i Tromsø kommune som ikke behersker «den lille multiplikasjonstabell» bør snarest be om omskolering, eller ta sin hatt og gå.

Selvfølgelig er det slik at det ikke nytter å flytte gryter og folk imellom byen og fastlandet. Matkvalitet og helsen til de eldre vinnes ikke tilbake av den grunn. Aller først må man ta stilling til om maten skal produseres i småskala på institusjonsenhet eller industrialiseres og leveres – kjøres ut via et «Sentralkjøkken». Ifra høyt faglig hold er det ingenting som tilsier at kjøkkenløsningene i seg selv automatisk er utslagsgivende for kvalitetsnivået eller matopplevelsen, servert på tallerken til brukerne.

Den aller største leverandøren av lett tilgjengelig ferdigmat her i landet er «Fjordland». Det skal den norske stat og ikke minst Tromsø kommune være svært glade for. Målinger viser stor kundetilfredshet og generell tillit til akseptabelt, jevnt kvalitetsnivå.

Atter en gang handler det om penger som Tromsø kommune ikke er villig til å bevilge våre eldre, men som de mislykket klarer å underkommunisere i denne sammenheng. Og ettersom man stadig rykker fram og tilbake, og aldri klarer å gjøre en endelig satsing som monner inn i en fremtid, møter man seg stadig selv i døra og pengene renner ut i kjøkkenslukene.

Man må forstå at rører man i små gryter rundt om i mindre kjøkkenenheter må det som følge være villighet til å investere i hensiktsmessige lokaliteter, og sørge for at det er rom i anbudsprosessene til å kjøpe inn de aller beste råvarene og hyre inn kompetente kjøkkenfolk. Men det kreves flere ledere, ansatte og et økt lagerhold med påfølgende svinnfaktorer. Ugunstig energiforbruk og nye administrasjonsoppgaver for institusjonen og kommunen kommer i tillegg.

Og det stopper heller ikke der, for den endelige og målsatte serverte kvalitetsopplevelsen krever utvidet kompetanse ute på postkjøkkenene. Her må det drives opplæring og tildeles matansvar, hvilket er akilleshælen og mangelen i dag. Man kan ikke forvente at underbemanning og tidsunderskudd hos pleiepersonalet skal resultere i en god situasjon for bevaring av høy matkvalitet og en god sosial situasjon rundt bordet.

De samme kriterier gjelder for et «sentralkjøkken», men her vil den økonomiske gevinsten slå brutalt inn – positivt. Det er å anta at kostprisen pr. måltid kan reduseres med minst 25 prosent.

Altså er situasjonen i Tromsø kommune den at bedre økonomi og matkvalitet kan gjennomføres på sikt. Men da må man «beholde roen» og fornuften først, og trå 10 skritt tilbake – erkjenne fadesen. Nå må ISS få en utvidet, ny leveringsavtale fram i tid, og få revidert «kostøret» til at man kan sørge for økt kvaliteten på råvarene.

Tromsø kommune har helt åpenbart i denne prosessen ikke benyttet seg av vår lokale, brede kompetanse innenfor storkjøkkendrift. Derfor bør man nå etablere en profesjonelt deltakende prosjektgruppe, som uhildet kan gjøre nye vurderinger for lang fremtid.

I en tid hvor man søker den beste miljøløsning, er det utvilsomt å tro at et helt nytt, utvidet moderne interkommunalt sentralkjøkken kan være det et godt prosjekt, hvor også sykehuskjøkkenet bør inngå i vurderingen. Vårt kompakte byområde som maten skal produseres og distribueres i, er meget velegnet til en slik vurdering.

Slik som den økonomiske situasjonen i Tromsø kommune er i dag, er det umiddelbart kun et siste alternativ igjen for politikerne å velge, nemlig å fortsette driften i Tromsdalen, kjøpe gryter og panner for å bevare kompetansen og folk, som de allikevel er nødt til å ta med seg. Fordi den aller største utfordringen i et eksperiment der man bråslutter produksjonen, er akutt mangel på kjøkkenfaglig personale – over hele landet.

Til slutt anbefales at den nye vellagede «kommunematen» tas i bruk på rådhusets kantine, slik at ganene til etatssjefene og ordføreren kan sjekke ut om at kvaliteten alltid er slik den skal være, og som lovet i festtalene.

Vel bekomme.