Debatt:

Et tilbud om hjelp til å fatte kunnskapsbaserte politiske beslutninger om fremtidens eldreomsorg

Det finnes tilgjengelig kunnskap som kan være til hjelp når politikerne skal utforme politikk for fremtidens eldreomsorg, skriver innleggsforfatteren.

FLERE ELDRE: Våre analyser viser at en stadig mindre gruppe pårørende vil komme til å måtte gi hjelp og støtte til en stadig større gruppe eldre, skriver innleggsforfatteren.  Foto: Frank May

meninger

I et innlegg i iTromsø 17. oktober, skriver Gunhild Johansen, leder for Helse- og velferdsutvalget i Tromsø kommune, at det er vanskelig å beregne hvor stort behovet for sykehjemsplasser vil bli om 10 år. Jeg kan forstå at politikere synes dette er utfordrende. Selv Kongen har sagt at det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden. Samtidig finnes det tilgjengelig kunnskap som kan være til hjelp når politikerne skal utforme politikk for fremtidens eldreomsorg.

Sammen med professor emeritus Helge Stalsberg og postdoktor Jill-Marit Moholt har jeg gjort en analyse av befolkningsutviklingen i 49 norske store, mellomstore og små by- og distriktskommuner. Vi gjorde våre analyser med utgangspunkt i folketall fra 2018 og Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger 2018–2040. Dette er tall som er åpent tilgjengelig for enhver, også politikere. Og studien vår er publisert i Tidsskrift for omsorgsforskning, til fri benyttelse.

I denne sammenhengen er særlig to av forholdstallene (koeffisientene) vi beregnet for de 49 kommunene interessante. Det første er aldersbæreevnen, det vil si forholdet mellom den andelen av befolkningen som er i yrkesaktiv alder og den andelen som har gått ut av arbeid. Dette forholdstallet er interessant fordi det både sier noe om samfunnets økonomiske bæreevne for velferdsordninger som helse- og omsorgstjenester, og om tilgangen på arbeidskraft til disse tjenestene. Vi så at dette forholdstallet vil falle markant i kommunene vi undersøkte fram mot 2040.

Det andre forholdstallet er FNs familieomsorgskoeffisient. Det vil si, forholdet mellom antall personer i aldersgruppen 50–66 år og antall personer i aldersgruppen 85 år og eldre. Dette tallet sier noe om potensialet for pårørendeomsorg fordi eldre over 85 år er gruppen med de største omsorgsbehovene, mens personer i aldersgruppen 50–66 år er de som i størst grad yter pårørendeomsorg. Vi fant at dette forholdstallet i gjennomsnitt vil falle til under det halve av dagens nivå for kommunene vi undersøkte.

Tromsø kommune er en bykommune der det forventes befolkningsvekst fram mot 2040. Samtidig vil forholdet mellom den yrkesaktive delen av befolkningen og den delen av befolkningen som har gått ut av arbeid (altså aldersbæreevnen) få en reduksjon på nesten 50 prosent fram mot 2040. Dette betyr at det vil komme til å bli krevende å rekruttere tilstrekkelig kompetent arbeidskraft til helse- og omsorgstjenestene i Tromsø kommune.

Når det gjelder forholdet mellom antall personer i aldersgruppen 50–66 år og antall personer i aldersgruppen 85 år og eldre (familieomsorgskoeffisienten), vil vi få en reduksjon på rundt 66 prosent. Det betyr at det vil bli færre pårørende per eldre som trenger hjelp og støtte i Tromsø kommune.

Johansen skriver at Tromsø kommune utvikler nye måter å jobbe innen hjemmetjenesten for at folk skal kunne bo hjemme så lenge som mulig. Erfaring og forskning viser at ambisjonen om at mennesker skal kunne bo hjemme så lenge som mulig fordrer en betydelig innsats fra pårørende.

Våre analyser viser imidlertid at en stadig mindre gruppe pårørende vil komme til å måtte gi hjelp og støtte til en stadig større gruppe eldre. Dette må politikere ta inn i sine beregninger av fremtidens behov for sykehjem. Johansen peker også på nødvendigheten av å utdanne nok helsepersonell. Dette er en oppgave for utdanningsinstitusjonene, gitt at vi får tilstrekkelig ressurser. Johansen skriver imidlertid at «det må satses mer på helseyrkene for å gjøre dem mer attraktive i et langsiktig perspektiv». Og her kan Tromsø kommune ta ansvar, gjennom å tilby fulle stillinger, konkurransedyktig lønn og arbeidsforhold som gjør at helse- og omsorgspersonell blir værende i kommunen.

Johansen skriver at det er vanskelig å beregne om de planlagte 905 heldøgns omsorgsplassene i 2030 vil dekke det eksakte behovet. Det kan jeg forstå. Samtidig vil jeg oppfordre Johansen og øvrige politikere til å bruke det som finnes av tilgjengelig kunnskap når de skal planlegge, og budsjettere for, fremtidens eldreomsorg. Helse- og omsorgstjenester for våre eldre koster penger. Og vi kommer ikke utenom å måtte gjøre drastiske omprioriteringer, hvis vi skal kunne gi trygge og verdige tjenester i årene som kommer.