Kåseri:

25 år uten en tittel

Hvis noen av dagens TIL-spillere har lyst til å definere hva innsats er, finnes det verre ting å utsette seg for enn å sette på cupfinalen fra 1996.

TEGNING: Odd Klaudiussen 

meninger

Torsdag fikk hele Fotball-Europa se Bodø/Glimt ydmyke Roma 6–1 på Aspmyra, noe som er det største tapet José Mourinho har opplevd som trener. Utvilsomt en av de beste prestasjonene noensinne av en norsk klubb.

SPALTIST: Ronny Bratten 

De gule har en bankkonto som et middels oljefond etter å ha solgt stjerner til store europeiske ligaer, men er like fullt med i årets gullkamp og herjer i europacupen. Det økonomiske og det sportslige maktforholdet har bikket så kraftig over i Glimt-favør at det er smertelig for TIL-fans å bare tenke på det, innimellom medieoppslag om at gjengen på Alfheim knapt har råd til å ha på varmekabler i garderoben.

Men det har ikke alltid vært slik. Det er nå 25 år siden klubbens kanskje fineste øyeblikk: Cupfinaletriumfen 27. oktober 1996 mot nettopp Bodø/Glimt.

Kanskje føltes cupgullet i 1986 mer euforisk, uventet som det var i klubbens første sesong på toppnivå, men gullet i 1996 sementerte TILs velfortjente og selvsagte plass blant den norske fotballadelen. At det skjedde ved å slå Bodø/Glimt, ga bare ytterligere dimensjon til prestasjonen.

Glimt tok landsdelen med storm på 70-tallet ved å være den første nordnorske klubben som faktisk viste seg å kunne hamle opp med «søringan». Vel nok var Mjølner første nordnorske representant på toppnivå, men et Harald Berg-anført Glimt tok seg til to cupfinaler i den første glansperioden, hvorav den første endte med gull.

På 90-tallet kom de jammen tilbake, trent av den briljante Trond Sollied, som senere skulle lede Rosenborg med betydelig suksess. De var gode, og det visste de å gi uttrykk for, med sin 4-3-3, sine Berg-brødre, sitt hurtige angrepsspill og grenseløse arroganse.

Forholdet mellom de to toppklubbene i nord ble ikke bedre av det famøse oppgjøret på Aspmyra i 1995 da TIL-trener Harald Aabrekk simulerte besvimelse og ble fraktet ut på båre etter å ha blitt påløpt av Glimts fysioterapeut, den praktfullt bebartede Truls Klausen. Stemningen ble ikke bedre av at TIL vant kampen 2–1.

Da begge lagene tok seg til cupfinale i 1996, var imidlertid stuntmann Aabrekk blitt byttet ut med Terje Skarsfjord, en sindig og rutinert narvikværing. Cupfinalen skulle bli en høydramatisk brytekamp mellom ulike filosofier og tradisjoner, og samtidig en feiring av at den nordnorske fotballen hadde albuet seg plass på høyeste nasjonale nivå.

Dette var før Norwegians inntreden på norske flyplasser, og en standard flybillett Tromsø-Oslo kostet fort skjorta, slipset og buksene med. Det forhindret ikke festsugne nordlendinger i å booke hvert eneste ledige sete sørover, og når det ikke var flere flybilletter å finne, hoppet folk i privatbiler eller satte opp busser tur-retur hovedstaden. Hvordan stemningen om bord i disse bussene var etter to døgn med sammenhengende pilsing og allsang av Sverre Kjeldsbergs nyskrevne cupfinalelåt, kan man bare spekulere i, men det var visst umulig å snu seg i Oslo finalehelga uten å snuble over en eller annen uhyre feststemt nordlending.

Den nordnorske forbrødringen fikk et ytterligere skudd for baugen da lagene kunne stå opp kampdagen til oppslag i Aftenposten om at Glimt-trener Trond Sollied hadde kritisert TILs spillestil på fotballforbundets trenerseminar. «De bare sparker ballen til måsen», hadde Sollied angivelig sagt, akkurat som det er noe galt i en god nordavindsklarering en kald høstkveld.

TIL startet i en klassisk 4-4-2 med Årst og Rushfeldt på topp, mens Glimt jålet seg med lynraske Bjørkan og Sørensen på hver sin flanke og brødrene Berg på midten. TILs beinharde, men ikke spesielt fotrappe forsvarsfirer havnet umiddelbart i trøbbel, da narvikværingen Jonny Hanssen på høyreback så seg nødt til å rive ned Jan Derek Sørensen etter 40 sekunder. Rødt kort hadde vært strengt, men ikke utenkelig.

Ting ble ikke bedre av at midtstopper Steinar Nilsen headet på seg hjernerystelse (!) og måtte bytte i pausen. Han ble erstattet av rogalendingen Stian Larsen, som vil være et bra quizspørsmål i kategorien cupvinnere for Tromsø IL.

Situasjonen alle husker, kom noen få minutter inn i andre omgang, da Runar Berg – som til og med hadde en sesong bak seg for «Gutan» i 1991 – tok ballen med seg med hånda, før han rundet et passivt forsvar og sendte Halvdan Sivertsen-gjengen i ledelsen. Som Maradona ti år tidligere, så heller ikke Berg seg bryet med å informere dommeren om lovbruddet, en nordnorsk la mano de Dios – Guds hånd.

Skarsfjords mannskap henfalt imidlertid ikke til selvmedlidenhet, og ledet an av et overraskende entusiastisk innhopp av den normalt nokså anonyme sliteren Bjørn Ludvigsen, ble bodøværingene presset ubønnhørlig bakover. En strikk som tøyes lenge nok vil til slutt ryke, og med 11 minutter igjen på klokka, slo Glimt-keeper Westad på forbilledlig vis hull i lufta i et forsøk på å bokse bort et hjørnespark. Den da unge, og relativt ubeskrevne, Ole Martin Årst smeiste kula opp i høyre vinkel og utligningen var – som man sier – et faktum.

Dagen etter cupfinalen kunne man lese i den nå for lengst fusjonerte Nordlandsposten at det var noe «vilt og dyrisk» over måten TIL-spillerne aldri ga opp på.

Dette fikk vi se til fulle på overtid, da TIL fikk frispark ute på siden. Venstreback Morten Kræmer kan det saktens sies mye om. Han hadde en strøken innleggsfot, og frisparket han leverte i dette magiske minuttet på Ullevål for 25 år siden, oppveier absolutt at han ikke alltid var like fokusert på å utføre mer prosaiske oppgaver på fotballbanen.

Resten husker vi alle sammen: Ballens tilsynelatende uendelige flukt gjennom straffeområdet, med den nødvendige skru som lokket keeper ut på halvdistanse. Sigurd Rushfeldt, iført den type posete, løstsittende drakt som var på moten i disse årene, ustoppelig, som utfører et perfekt hodestøt, og til slutt synet av ballen som seiler over keeper og lar seg omfavne av kjærlighetshungrige nettmasker.

Etterpå var alt lutter glede. Runar Bergs hands kunne man le av, og noen dager senere fikk jammen Trond Sollied sparken. Året etter førte Rushfeldts scoring til at vi fikk se Chelsea i europacupkamp på Alfheim, mens Sigurd sjøl hadde tatt turen til Rosenborg.

Nå er det gått 25 år, og til og med en triumf som dette er blitt bleket av tidens gang. Ville vi syntes det var like stas om TIL hadde slått Hødd i 2012? Antakelig ikke. Vi skal ikke glemme at cupfinalelaget i 1996, bortsett fra et par gjester sørfra, besto av spillere fra Narvik, Storsteinnes, Harstad, Ramfjord, Vadsø – og tromsøgutter som Steinar Nilsen, Morten Kræmer, Bjørn Johansen og Ole Martin Årst.

Hvis noen av dagens TIL-spillere har lyst til å definere hva innsats er, finnes det verre ting å utsette seg for enn å sette på cupfinalen 1996. Det er fint med ballbesittelse, spillemønster og tro på egne ferdigheter, men når det er ti minutter igjen av en kamp man må vinne, kommer man ingen vei uten å kjempe til alle kreftene er brukt opp – og så løpe litt til, vinne enda en duell, heade ballen igjen og igjen.

Det var disse kvalitetene som kjennetegnet TIL, som Trond Sollied gjorde narr av og som til slutt brakte oss cupfinalegullet for 25 år siden.