Norge er verdensmestre i tillit. Vi tror så godt om hverandre og systemene våre at folk som stiller spørsmål umiddelbart blir omtalt som kverulanter, og i beste fall vaktbikkjer. Selv om denne tilliten i det store og hele er en enorm styrke for landet, går det likevel en grense. I det siste har vi sett noen saker som på alle vis rokker ved tilliten, av svært gode grunner.
Men la meg først være enda tydeligere på den positive effekten av tillit, som jo kan være et litt abstrakt begrep. Et av de ferskeste eksemplene på verdien av tillit er koronapandemien, hvor vi her i landet i stor grad har fulgt myndighetenes råd og tatt vaksiner, i tillegg til å ha fulgt, med få unntak, de lovpålagte restriksjonene.
Resultatet er entydig, vi har faktisk underdødelighet i landet, og vi har gjenåpnet samfunnet med alle de fordeler det gir for folkehelse og økonomi. I Russland og USA, to land med svært liten grad av tillit mellom myndigheter og befolkning, sliter de enormt med å komme gjennom pandemien, rett og slett fordi folk ikke stoler på de rådene de får. Tillit redder liv, med andre ord.
Andre eksempler kan være helt banale ting som for eksempel gjerdene våre. De er veldig lave, sa en brasiliansk venn som var på Norgesbesøk for første gang. Der han kommer fra er murene rundt husene høye, toppet av piggtråd eller glasskår, for å hindre inntrengere. Og de blir bare høyere, så lenge presidenten fortsetter å splitte befolkningen og øke ulikhetene. En fryktelig ond sirkel, og et godt bilde på at fravær av tillit bygger murer mellom folk.
På den andre siden: I Norge har vi nylig hatt en enorm skandale basert på ubegripelig svikt i det offentlige systemet, Nav-skandalen. Etter lange og tunge år med kamp mot systemet, var det endelig noen som ble hørt og sett, tilstrekkelig til at noen kompetente mennesker avslørte svikten. I mellomtiden hadde uskyldige mennesker måttet sone i fengsel og blitt hengt ut i offentligheten som bedragere og snyltere.
I en annen sak, den mindre kjente kirkeasyl-saken på Finnsnes hvor familien Collin fra Sri Lanka nå har vært innesperret i syv år, er det nylig sendt inn en ny omgjøringsbegjæring etter at saken har blitt tilført nye ressurspersoner. En ny og enda grundigere gjennomgang av saken viser at det har vært begått omfattende saksbehandlingsfeil, og at rettssikkerheten for asylsøkere er så svekket at man må være utstyrt med norske tillitsbriller for å tro at denne saksbehandlingen har foregått i en såkalt rettsstat.
Jeg har lest teksten som ligger til grunn for omgjøringsbegjæringen, og jeg tror knapt det jeg leser. Jeg trodde jeg hadde skjønt hvor grovt urettferdig saken har vært behandlet, men det viser seg at jeg bare hadde skrapt i overflaten. Det er virkelig ikke til å tro at en og samme saksbehandler har behandlet klagen på sin egen saksbehandling, fire ganger, eller at man i en sak med så åpenbar tvil ikke har fått lov å presentere saken sin foran en nemnd. Dette er bare eksempler, rekken av uroligheter synes uendelig.
Jeg har det siste året brukt mye av min fritid på å få journalister i riksavisene til å ta opp saken. Det er forunderlig hvordan det kan hjelpe. Men under overflaten, under de vage bortforklaringene jeg får når de ikke vil dyppe fyllepenna si nedi saken, ligger denne besværlige tilliten og lurer. Det kan vel ikke være så galt, vel. Dette er jo en etat under Justisdepartementet. De må da ha gjort noe feil, disse asylsøkerne.
Dermed koker saken bort i kål. År etter år har familien sittet innesperret i kirka, mens UDI har fått herje på med spissfindigheter, mistenksomhet, bedreviterskhet og grunnleggende mistillit til alle som uttaler seg i saken. Ikke engang de siste rapportene fra FN, om den dramatisk negative utviklingen på Sri Lanka, biter på. Og så lenge UDI og det norske rettsapparatet står på sitt, så regner vi vel med at, ja ja, da er det vel noe i det da.
Selv vi som verdsetter tillitssamfunnet høyt, må innse at det er en gedigen tabbe å stole så blindt på systemet at vi slutter å stille spørsmål. Ingen er uten feil, men de som får lov til uforstyrret å feile grovt rett foran øynene på publikum, uten konsekvenser, kommer til slutt til å bli så dårlige og så gjennomsyret av tanken om sin egen ufeilbarlighet at det går veldig, veldig galt til slutt.
Med mindre, selvsagt, at vi synes systemet fungerer godt nok så lenge det bare er Nav-klienter og asylsøkere som sitter i saksa. Ingen røyk uten ild, liksom. Det setter i så fall det norske tillitssamfunnet i et nytt lys. Vi stoler på makta, men mistror våre svakeste.