Denne ukas iTromsø-avsløringer om mangelfullt vedlikehold av ventilasjonsanleggene i kommunale bygg illustrerer et alvorlig problem. Bilder og video fra ventilasjonsrørene er til å brekke seg av.

Tilfellene avslører også et langt større, vedvarende problem. Vi bryr oss ikke nevneverdig om miljøet hvor våre barn utdannes, og i stor grad vokser opp: Skolene og barnehagene.

Mange av oss kontorister kan lage en helvetes «hållåi» om kaffemaskinen er ødelagt, toalettet ikke er plettfritt eller airconditionen er innstilt én grad for varmt eller kaldt. Og vi har som regel både fagforeninger og lovmessige hjemler i ryggen, som sørger for at slikt blir fikset.

For barna – og de ansatte som jobber med å ta vare på og utdanne dem – er virkeligheten helt annerledes.

De må bare godta situasjonen. Selv om den ødelegger for konsentrasjonen. Selv om den ødelegger for trivselen. Og selv om den er på et vedvarende helsetruende nivå. Som trebarnsfar er det vanskelig å akseptere at mine og andres unger i praksis mangler en arbeidsmiljølov som krever kommunale bygg av en viss standard.

Det siste året har det blitt skrevet mye om Tromsø-skoler, deriblant Tromsdalen skole og Kvaløysletta ungdomsskole, hvor det bygningsmessige forfallet er spesielt grovt. Flere klager på dårlig inneklima er meldt inn.

Her nytter det ikke lenger å klistre små plasterlapper over dype sår i grunnmuren. Hele skiten må rives, som vi sier der jeg vokste opp.

Senest i mai innrømte Byggforvaltningen at kommunale bygg i Tromsø «blør» hver eneste dag. Tallene viser at Tromsø er verstingen på vedlikehold blant norske storbyer.

Men dette er jo ingenting å bli sjokkert av. Da har du i så fall ikke besøkt mange barne- og ungdomsskoler de siste årene. Eventuelt de siste generasjonene.

La meg ta Kvaløysletta ungdomsskole som et helt konkret eksempel. Her var undertegnede elev i perioden fra 1993 til 1996. Min klasse var tildelt læringsrom i den «originale» skolen, et hus fra 1969 – altså fem år før Sandnessundbrua var ferdigbygget, som førte til eksplosiv boligbygging og massiv tilflytting.

Inventaret var i mine ungdomsskoleår så råttent at det i friminuttene gikk sport i å plukke fastskrudde hyllemoduler og veggpanel fra hverandre med bare fingrene.

Klasserommet hadde massiv trekk fra de gamle vinduene. Mine klassekamerater i «vindusrekka» satt derfor med boblejakker på i vinterhalvåret, mens vi som satt lengst unna måtte godta å puste inn akkurat den samme lufta som vi nettopp hadde pustet ut.

Én gang i løpet av mine tre skoleår besøkte jeg toalettene, utenom gymtimene der vi hadde tilgang til garderober. Så lite fristet det altså å gjøre sitt fornødne, selv for oss som ikke var spesielt fisefine.

Så, hvordan er situasjonen nesten 30 år senere? Nesten identisk, ifølge bildene og historiene fra elever og ansatte ved skolen. Forfallet har bare fått lov til å fortsette, samtidig som vaktmesterstillingene ved skolene har blitt færre og vedlikeholdet ditto spinkelt.

I Tromsø er skolesituasjonen ytterligere forverret av at elevene har manglet, og delvis fortsatt mangler, lærebøker og PC-er. Det er altså ikke bare at læringsstedene er langt under pari. Elevene mangler i tillegg verktøy til å gjennomføre utdannelsen sin.

Forfallet av kommunale bygg i Tromsø har fått lov til å vedvare, og dermed eskalere, tilsynelatende uavhengig av om det er de politiske partiene på venstresida, høyresida eller sentrum som har styrt byen.

Da blir det direkte latterlig å høre politikere som kjekler om firerkrav i matte for lærerne. Eventuelt «debatten» om skolemat som dukker opp hvert valgår, men på mystisk vis forsvinner fra offentligheten idet siste stemme er talt. La nå ungene først få ordentlige bygg å lære og leke i.

Og hva sier det om oss foreldre, at vi vil barna våre så vondt at vi unngår å tvinge politikere og kommuneadministrasjon til handling?

Det er på høy tid at vi begynner å prioritere arbeidshverdagen til de yngste i samfunnet. Vi som blir en del av det stadig økende samfunnsproblemet ved navn Eldrebølgen bør vise litt anstendighet og skamvett, slik at flere skrekkoppslag fra skoler og barnehager blir unødvendige i fremtiden.