Kåseriet:

Alenemødre og alenefedre – jeg tar en trampeklapp for dere

«Jeg gråt som et lite barn, og fikk mine egne to til å falle inn i en slags dyp sorg, de også. Så der satt vi og gråt alle tre, en gjeng foreldreløse. »

TEGNING: Odd Klaudiussen 

meninger

Jeg vet at jeg har valgt å få barn selv. Hele to ganger, faktisk. Offisielt har jeg aldri angret på det. Men…

Det var september, jeg var nyoperert i ryggen og skulle endelig tilbake på jobb igjen. Jeg gledet meg til å se andre mennesker enn min elskede familie – ikke til forkleinelse for dem, de er vakre å se på, men det hadde for lengst begynt å bli repetitivt. Så måtte mannen min bort ei uke på kort varsel, og det var da hyper-helvetet begynte.

Kvelden før han – som lovde at vi skulle stå sammen til døden skiller oss ad – tok morgenflyet mot sør, fikk fireåringen høy feber, neongrønt snørr og en hoste som var av en slik natur at den lille kroppen hørtes ut som et anleggsområde. Og så fikk syvåringen det samme.

Mandag morgen satt jeg med to slappe, kokvarme gullunger oppå meg i vår treseters. Etter dager med regn, briljerte plutselig sola som faen der utenfor og lyste opp de fingerflekkete stuevinduene i vår 82 kvadrat store leilighet. Klokka var 10.00 og vi var i gang med den sekstende episoden av «Bluey», en tegneserie jeg barnslig nok hater mer enn noe annet her i verden.

Eline Grønvoll, journalist  Foto: Ronald Johansen

Den handler om en dritteit, blå hundefamilie hvor barna aldri klarer å leke uten foreldrene, og foreldrene elsker å være med på alt mulig dritkjedelig barna finner på. Det er nesten sånn at jeg tenker det hadde vært bedre om vi hadde sittet der og sett «Squid Game».

Jeg fikk ikke puste, men tenkte likevel at «dette skal gå bra, dét. Kan aleneforeldre, kan jeg». Heldigvis visste jeg ikke da at dette skulle bli livet mitt i tre døgn framover.

Likevel, det begynte ikke sånn aller verst, for når barna har ordentlig feber, så mye at de lukter svidd hud, er de for slappe til å knuse hverandres legofigurer og få usaklige, gråtkvalte raseriutbrudd hvis man i alt kaoset setter på Istid 3 istedenfor Istid 5. Da er de begge OK fornøyde med bare å puste og drikke saft.

Men så kom den første natta. Akkurat på slaget midnatt våknet jeg av at minsta nøs neseblod i fjeset mitt. Hun blødde urimelige og nokså skremmende mengder, og de 11 sekundene det tok meg å løpe på badet for å hente papir, så både hun, jeg og senga ut som om en halshugging hadde funnet sted. Det tok fire timer før dette roet seg, og hun endelig sovna igjen. En time etterpå våknet storebroren og var klar for en ny dag.

Det ble den nest lengste dagen i mitt liv. De bortskjemte svina lot meg ikke lukke øynene ett sekund. De beordret meg til å lage pannekaker til frokost, til å bygge kompliserte legofigurer som de knuste foran hverandres og mine øyne, til å ha timelange rollespill helt uten konsept, som for eksempel å leke hotell, en lek ingen av oss skjønte bæret av, lese bøker med dyp innlevelse og seksten ulike stemmer, spille «Alias» og sjakk helt uten regler, til å le høyt uten at jeg ville det.

Og ingenting var nok. De hylte og gråt og kranglet og reiv meg i klærne, konkurrerte om hvem som kunne si mamma fortest og mest. Dette var dag to.

Natt til dag tre byttet de om på rollene. Jeg hadde fått feber selv, og med tre timer søvn på to døgn i banken, var jeg alt annet enn klar for en intens reprise av gårsdagen. Lista med krav om lek og moro ble lengre og lengre, og da sønnen min attpåtil ba meg sminke meg fordi «jeg var så stygg at han ikke hærtes å se på meg», falt jeg sammen.

Jeg følte meg som utstøtt av flokken, angrepet, mobbet av mine egne barn. Jeg gråt som et lite barn, og fikk mine egne to til å falle inn i en slags dyp sorg, de også. Så der satt vi og gråt alle tre, en gjeng foreldreløse. Heldigvis kom mannen min hjem den kvelden.

Sist jeg var så hjelpeløs var da alle fire i familien fikk spysjuka og magesjau og feber – samtidig – med ett toalett og to bøtter tilgjengelig i leiligheta. Et bilde som har brent seg fast er meg selv sittende på do, ammende, med spybøtta og ettåringen på fanget, #denfølelsen når det kommer væske ut fra alle punkter på kroppen samtidig, til og med puppene. Etterpå ble jeg spydd på. Da de var blitt spyfrie, tok vi en Imodium hver, som en slags russisk rulett, for å se hvem som var i stand til å kjøre i barnehagen uten bleie på. Vi var heldigvis to den gangen.

I ettertid har jeg tenkt over disse jævlige døgnene, skuffet over hvor utrolig lite spantet jeg er for å takle hverdagen som gress-aleneforelder. Jeg som alltid har trodd jeg ville tålt tortur, aldri gitt etter – nå vet jeg at jeg hadde sprukket etter få timer. Fortalt torturistene alt de ville. Jeg klarer ikke å forstå hvordan i huleste heltidsaleneforeldre, særlig de med flere barn, klarer å gjennomgå torturen med et smil, bevare hode og kropp og hjem når de døgn etter døgn sitter innelåst alene hjemme med syke barn.

Mulig, og mest sannsynlig, har en stor prosentandel av Norges befolkning roligere barn enn meg, et roligere indre, flere triks i ermet, og en nøkkel til dodøra. Men uansett nivå på galskapen, er det å være alene med syke barn døgn etter døgn en helt ufravikelig situasjon, et fengsel du på ingen måte ville ha flyktet fra selv om du kunne – fordi du ikke kan.

Jeg ser på meg selv som en overlever etter min uke i hyper-helvetet, et sted jeg aldri skal tilbake til. Hva skal man da kalle aleneforeldre som besøker dette mørke stedet seks-ti ganger i året? Hva i all verden er de lagd av? Et mye hardere metall enn meg, det er sikkert.

Jeg tar en trampeklapp for dere.