Fra sidelinja:

Da russerne kom til Tromsø

Vi leser at kald krig mellom vest og øst kan komme tilbake før vi aner det. Etterkrigstiden i reprise kan være her i denne høstkulden som har oppstått mellom militæralliansen NATO og russerne.

Ministermøte på The Edge.   Foto: Ronald Johansen

meninger

NATO forteller oss sin historie med bred penn. Likevel, klimaet har aldri vært dårligere om vi skal høre Russlands stemme. De har nå meldt seg helt ut av samtalene med NATO. Det har ikke engang vært noen samtaler mellom partene i flere år nå.

Til tross for dette har spenningen blitt holdt nede og man har sikret den nødvendige avstanden mellom de vestlige spillerne og den uniformerte gjengen fra Øst-Europa. Slik fant man løsninger på aktuelle problemer og sikret armlengdes avstand når det ble for varmt enkelte steder på kloden. Aktuelle saker var situasjonen i Syria hvor Russland fikk spille en sentral rolle siden de i sin tid støttet Bashar Al Assad.

Det er i dette brennpunktet vår mann Jens Stoltenberg nå sitter, og han vil sikkert at vi skal holde med ham, tenke at det er russerne som har laget trøbbel for samarbeidet og oppfører seg som pøbler i Ukraina og andre steder. Digitalt også. Uttalelser blir forfattet og det skal ikke et øyeblikk være tvil om hvor NATO henter sin inspirasjon. NATO har USA som sin mest sentrale spiller. Og det skal ikke mye til at Bidens holdninger smitter inn på tastaturet til Jens Stoltenberg også.

Herman Kristoffersen, spaltist  Foto: Knut Jenssen

Vi kan slett ikke vente at våre menn alltid skal være de beste. Det er et faktum at både Jens og Thorbjørn Jagland ble stemt ut av norsk politikk for en grunn. De var kantete og altfor ivrige til å springe ærender for dem som egentlig bestemmer her i verden. Ingen var bedre busse med Donald Trump enn Jens Stoltenberg og ingen tabbet seg mer ut enn Thorbjørn Jagland ved å gi fredsprisen til Barack Obama, en mann som attpåtil holdt liv i opptil flere kriger. Dessuten flauset Jens Stoltenberg seg grundig ut i Afghanistan ved ikke å forstå seg på Talibans militære styrke. NATOS generalsekretær visste ingenting.

Før Jens Stoltenberg fikk jobben, satt det en danske i jobben hans (Anders Fogh Rasmussen) i den tiden han var der, holdt han russerne inne i systemet. Vel, det skal innrømmes at mye har skjedd på den internasjonale arenaen de siste år, men nå har altså russerne tatt initiativet til at den skrøpelige dialogen stopper helt opp. De stengte kontoret i Moskva hvor NATO hadde sine folk.

Også i vest trakk de seg ut. Hvem er det som taper på alt dette? Det er selvsagt oss alle sammen som trenger at det fremdeles kan føres en dialog med russerne. Vi har mye vi håndterer sammen med dem. I fisket som eksempel. I fiskeriforhandlingene er vi helt avhengig av en viss forståelse fra russerne av våre funn når det gjelder for eksempel torskestammen og fordelingen av den.

Det er i nord at man snakker best med russerne. Slik har det vært lenge. En god nyhet er det derfor at utenriksminister Sergei Lavrov nå møtte vår tilsvarende minister i lille Tromsø. Det er meget positivt. Det betyr at også russerne ser at dialog med vest føres best ved at man gjør den der det er naturlig. NATO har de ikke tro på lenger, men nordpå kan de godt snakke med sine motparter på toppnivå.

Nå snakker mange om Jens Stoltenberg som ny sentralbanksjef i Norge. Han kan selvsagt godt bli det, men det kan ikke være på grunn av fiaskoen hans i det internasjonale samarbeidet. De visste ingenting om noe, enda de hadde alle de såkalte ekspertene for hånden. De kunne hørt på herr Harpviken i UPI (utenrikspolitisk institutt) og fått høre hvor sterk Taliban egentlig var. Er det noe med at når en nordmann først har fått en jobb ute i den internasjonale verden, så skal vi andre heie på det?

Er det noen slags automatikk i dette? Eller skal vi heller nøkternt vurdere kvaliteten på det internasjonale arbeidet som blir utført av «vår» representant. Nå har Jens Stoltenberg sittet som NATO-sjef i flere år og situasjonen har aldri vært så ille som nå mellom de store aktørene.

Folk til folk-samarbeide er mer effektivt enn komiteer i NATO eller andre steder. Det vises best ved at selveste Sergei Lavrov, Putins betrodde utenriksminister gjennom sytten år, ønsker å møte vår egen utenriksminister til samtaler nord i verden. I Tromsø.

Tromsø skal selvsagt stille seg til rådighet for slikt som dette. Det hjelper sikkert ikke mye, ting endres ikke så fort, men det betyr en del å «lappe» litt på den kulden som oppsto da russerne trakk seg ut av samarbeidet i NATO. Kan vi bidra til det i Ishavsbyen skal ingen stille seg i veien for det.

Skal man bli urolig over noe, må det være at fiaskoen i NATO skal danne grunnlag for at Jens Stoltenberg skal bli sjef for alt av statsfinanser, rentepolitikken og mer til. Sentralbanken i Norge er regjeringens motpart og skal sette et rentenivå, spille inn regler for boligmarkedet og annen finansiell relevant informasjon. Hvor lurt er det å gi ham jobben med tanke på alt som har skjedd de siste årene?