En gruppering av verdens ledende forskere kom i sommer med en alarmerende rapport om klima, hvor de foreslo noen umiddelbare tiltak. Ett av dem var av den oppsiktsvekkende sorten – de foreslo at Arktis må fryses ned. Får gruppen viljen sin kommer vi til å merke det på dagliglivet her nord, om det i det hele tatt blir et dagligliv å snakke om.
Grupperingen kaller seg Climate Crisis Advisory Group (CCAG), og består av 13 ledende eksperter fra hele verden. De ledes av Sir David King, som ikke akkurat er en hvem som helst i forskningsverden: Han er tilknyttet et klimasenter på Cambridge University i England, og var faktisk den britiske regjeringens fremste forskningsrådgiver i en årrekke.
Rapporten som ble utgitt i sommer er gjengitt i svært mange medier verden over, og er en ganske lettfattelig, noe alarmerende gjennomgang av de siste data hva gjelder klodens oppvarming. Den kommer i tillegg med noen råd om hva som umiddelbart må gjøres, herunder altså gjenfrysingen av Arktis. Det er ikke helt tydelig hva som ligger i dette – man snakker blant annet om å bidra til å kunstig øke iskappen over Polhavet, men også om å regelrett gjenfryse (refreeze) den arktiske regionen, ved blant annet å fjerne vannkraft som energikilde.
CCAG er ikke de eneste uten et reelt ståsted i Arktis som likevel mener seg berettiget til å foreslå sterke samfunnsendringer på våre breddegrader. Jeg var nylig på Island som representant for Arctic Economic Council, et internasjonalt næringslivssamarbeid med hovedsete i Tromsø. I Reykjavik var EUs arktiske ambassadør, Michael Mann, den store stjernen.
Det var fordi han nylig hadde sluppet EUs siste notat om arktisk politikk, hvor unionen går langt i å ville noe med Arktis, på tross av en noe beskjeden nordlig geografi. Noe av det mest interessante var at de mente at all olje, gass og kull i Arktis måtte forbli i bakken, og at de var villige til å sanksjonere økonomisk for å få viljen sin.
EU er en stor kjøper av fossil energi fra Arktis, så hvor de nå skal snu seg for å handle mer bærekraftige energiressurser vites ikke, men det trenger vi ikke å bruke noe tid på. Det vi imidlertid må dvele ved er at flere og flere innflytelsesrike sammenslutninger kommer til å mene noe sterkt om Arktis fremover. Og veldig få av dem kommer til å spørre oss arktisværinger om hva vi synes.
Ett av dilemmaene vi står overfor er at mange har et forenklet bilde av Arktis. Vi må erkjenne at det Arktis som finnes her i Norden er noe helt annet enn mye av det øvrige Arktis, og at det er det øde, knapt beboelige Arktis som dominerer bildet. Med mindre vi får fram at det fins flere Arktis enn isødet, at «hallo, det finnes folk som danser tango og synger i kor her», så vil politikere, byråkrater og forskere fortsette å behandle oss som prikker på et kart.
Et annet problem er at det langt på vei er Russland som er vår alliansepartner hva angår å bevare bruksverdien av Arktis. Våre økonomiske og militære partnere, EU og USA, er langt mer innstilt på å fryse den økonomiske aktiviteten. Særlig USA ser på Arktis først og fremst som en geopolitisk og militær lekeplass, ikke et sted der folk og næringsliv skal trives og utvikle seg. Det er krevende for Norge å både være tro mot våre partnere, samtidig som vi trenger å gjøre felles sak med Russland for å bevare vekstkraften i Arktis.
Så kan vi heller ikke se vekk fra det faktum at Arktis har en særlig sårbar natur, og at det finnes mange urbefolkningsgrupper her som lever under stadig økende trussel fra klimaendringer og stadig trangere vilkår for sin kulturutøvelse. Det gjør det ekstra krevende å stake ut en kurs for et økonomisk selvbærende og voksende nærings- og kulturliv i nord.
Men ingen er bedre stilt til å forvalte og utvikle Arktis enn vi som bor her. Enhver institusjon som forsøker å fjernstyre, enn si fjerne, oss, må møtes med sunn skepsis – til tross for edle hensikter og uovertrufne innsikter. Samtidig må vi fortsette arbeidet med å bygge egne institusjoner. Tromsø er nå hjem for Norges arktiske universitet, Polarinstituttet, det internasjonale sekretariatet for Arktisk Råd og for Arktis Økonomiske Råd og for det internasjonale urfolkssekretariatet.
I tillegg er man i ferd med å etablere sekretariatet for Forumet for arktiske ordførere, og vi har en av verdens viktigste møteplasser i Arctic Frontiers. Andre land, og særlig Island, bygger sine arktiske institusjoner. Grønland er under utvikling, både USA og EU etablerer seg der. Disse må vi styrke båndene til, Norge gjør ikke denne jobben alene.
Arktis er truet, ikke bare av klimaendringer, men av ideer. Da må våre egne ideer være de beste, og ha som utgangspunkt at vi som bor her nord, vi blir.