Smitten øker og myndighetene griper på ny inn i livene våre med anbefalinger, råd og vedtektsfestede tiltak. Vilje og intensjon er nok både god og aktverdig, men er det forholdsmessig eller klokt å fortsette med den strategien som har preget oss over så lang tid?

I starten var det mye usikkerhet, og nedstengningen ble hovedsakelig begrunnet med respiratorkapasitet og risiko for død. Respiratorkapasiteten har heldigvis aldri vært truet, og det er heller ikke et argument som nå brukes. Hvor høy dødsrate Covid-19 faktisk har hatt, både i Norge og land vi naturlig kan sammenligne oss med, er nok et moment vi vil diskutere ganske lenge med tanke på hvilke statistiske parametre man ønsker å ha som utgangspunkt.

Det vi nå vet er at med vaksineringen av den voksne befolkningen, så har man en dødsrate som ligger på nivå med eller under normale sammenlignbare virussykdommer som for eksempel influensa. Her må vi også huske at både influensa og Covid-19 rammer de samme gruppene med tanke på alvorlig sykdom og død, og det er ikke slik at problemene knyttet til disse to sykdommene dobles når begge smitter i befolkningen samtidig, siden de rammer hardest i de samme gruppene.

For å opprettholde tiltaksbyrden har argumentasjonen det siste året vært mer knyttet opp til sykehusenes kapasitet, spesielt siden Covid-19 har sammenfallende syklus som influensa, RS-virus og andre luftveissykdommer. Covid-19 og influensa fører til utfordringer innen de samme gruppene av befolkningen. Her er det høy alder og underliggende sykdommer som er hovedutfordringene. For den øvrige befolkningen, spesielt etter vaksineringen, er det lite utfordrende for både den enkelte eller oss på gruppenivå å leve med både Covid-19 og influensa.

Vi er nå i en situasjon hvor vi har opptrådt så unaturlig over så lang tid, at sykdommer som normalt er håndterbare blir et problem på grunn av liten resistens. RS-virus fører nå til mer innleggelser enn tidligere, hvor de yngste rammes svært hardt. Det forventes også at kommende influensasesong kan bli tøffere enn normalt. Siden det også har vært så lite virussykdom i befolkningen de siste 18 månedene, vil man også kunne forvente at flere enn normalt har risiko for alvorlig sykdom på grunn av lav resistens, og dermed oppstår økte kapasitetsproblemer for helsevesenet. Vi har også en befolkning som har hatt unaturlig lite død i halvannet år, slik at det også er forventet at antall dødsfall vil øke fremover.

I tillegg bombarderes vi daglig gjennom media av antall smittede av Covid-19 og tall for innleggelser. Dødsfall er så sjeldne at de er lite dominerende, men de gangene det skjer så blir det behørig slått opp. Men dette skapes en befolkning som er unaturlig redd for Covid-19, slik at myndighetene får stor oppslutning rundt sin vilje til inngripende tiltak.

Vi har altså fra mars 2020 skapt et samfunn som ikke lenger er i god stand til å håndtere sykdommer vi inntil da hadde god resistens mot og kapasitet til å møte, og et samfunn som er svært engstelig for alt som heter sykdom, snufsing, host og nys, med en påfølgende vilje til strenge inngrep fra myndighetene for å skape en opplevd trygghet.

Men for hver dag som går med avstand, hjemmekontor, munnbind og alt annet vi pålegges vil befolkningens evne til å utvikle en naturlig resistens mot ulike sykliske sykdommer svekkes. Det mest absurde er at barna, som ikke rammes av Covid-19, nå er langt mindre motstandsdyktige mot sykdommer de i en normalsituasjon håndterer greit, men som nå blir mer utfordrende, og dermed risikerer de aller yngste mer alvorlige sykdomsforløp.

Dermed får vi et samfunn som svekker sin naturlige beskyttelse mot sykdom, og med rådende strategi vil vi forlenge og forsterke problematikken i befolkningen.

For mange blant oss betyr ikke de tiltakene Tromsø kommune nå vedtok mye i det daglige, utenom at egen naturlig immunitet svekkes uten at hver enkelt av oss eksponeres for hverandre. Det er likevel mange blant oss som nå igjen står i en uavklart situasjon med tanke på egen jobb eller egen bedrift. Det er mange av oss som jobber innen sektorer som må kaste om på alle planer hvor all kort- og langtidsplanlegging igjen blir umuliggjort. Det bør være mange blant oss som nå er ekstra bekymret for at våre små barn skal bli alvorlig syke av RS-virus. Det er også mange av oss som trodde at samfunnet endelig skulle legge til rette for at vi skulle lære oss å leve med Covid-19, og at vi nå igjen kunne løfte blikket og se fremover.

Samfunnet har opphøyd helse til en verdi som trumfer alle andre verdier, men tar i liten grad inn over seg at vi nå kanskje ikke tar de valgene som skaper best helse på sikt. Tar vi hensyn til psykisk påkjenning for alle menneskene i de bransjene som lever av at folk møtes rammes igjen og at disse menneskene igjen blir gjort oppmerksomme på at de ikke representerer en verdi som er viktig for samfunnet? Tar vi hensyn til helsen til de minste barna når vi ikke utsetter dem for å naturlig bygge sitt immunsystem? Tar vi hensyn til småbedriftseierne som igjen får hele sitt eksistensgrunnlag rokket ved og hvilke påkjenninger de igjen påføres?

Tar vi hensyn til den psykiske helsen til de unge når de igjen blir bedt om å holde seg unna hverandre? Tar vi hensyn til de eldste og sykeste blant oss når de over år ikke kan ha normal omgang med sine nærmeste i sine siste år? Tar vi hensyn til at vi som samfunn setter oss selv ut av spill til å drive planlegging innen en lang rekke samfunnsområder og hvilke konsekvenser det har for både helse og økonomi?

Et normalfungerende samfunn er dessverre også et samfunn hvor vi bringer smitte rundt til hverandre. Et normalfungerende samfunn er også dessverre et samfunn hvor noen av oss blir syke av den samme smitten. Et normalfungerende samfunn er dessverre slik at noen svært få av oss blir så syke av smitten at vi trenger hjelp fra helsevesenet, og til slutt så er det enda mer beklagelig at noen svært få av oss blir så syke at vi dør av de samme sykdommene.

Slik fungerer dessverre et samfunn, og vi er så heldige å ha et helsevesen som kan bistå oss i veldig mange situasjoner som rammer oss alle på et eller annet vis i løpet av livet. Likevel, kan vi aldri lage et helsevesen eller et samfunn hvor vi frigjør oss fra naturlovene og da må vi sørge for at vi som både individer og samfunn er så sterke som mulig til å møte alle de utfordringene naturen kaster mot oss. Vi trenger vår naturlige immunitet og resistens, og den kan vi aldri vaksinere oss helt vekk i fra.

Da vi må ta innover oss, som en del av naturen, at vi mennesker oftest er tjent med at vi på gruppenivå møtes og faktisk også sprer en del smitte, slik at gruppen som helhet skaper best mulig resistens mot et bredt og evigvarende angrep fra ulike virus og bakterier.

Det har historisk vært pandemier som er så dramatiske at det er åpenbart at sosial distansering over tid er et klokt valg for å unngå smittespredning med påfølgende utfordringer. Men kan vi nå rettferdiggjøre en slik strategi for covid-19 når det fører til så mange følgeproblemer som vi vil måtte forholde oss til i årevis?

Med den strategien myndighetene har valgt for oss, så fikk vi et samfunn hvor vi i den første fasen har unngått dødsfall og alvorlig sykdom. Men vi har aldri fått valget om det var ønskelig å skape et samfunn hvor naturlig resistens mot mange overførbare sykdommer går ned og at vi dermed får mye større problemer enn det opprinnelige problemet utgjorde.

For et år siden trodde ingen av oss at vi skulle sitte her i slutten av dette året og at ledelsen i Tromsø kommune på nytt skulle innføre inngripende tiltak. Få trodde på noe slikt bare for noen uker siden. På den lange veien vi ser at vi har lagt ut på, så må vi nå også ta inn over oss at våre lokale og nasjonale myndigheter fortsetter å velge en strategi som forlenger krisen.

Det er selvsagt ingen som ønsker situasjoner i akutt-tjenestene innen helsesektoren hvor presset over tid blir svært høyt, men bør vi snart forvente at noen tar tak i å øke helsevesenets kapasitet siden vi velger en strategi som tydeligvis vil pågå ennå over flere år? Bør vi kunne forvente at helsevesenet nå må rigges for og innstille seg på å håndtere situasjonen slik at samfunnet kan få fungere igjen?

For hver dag vi aksepterer at vi ikke kan møte hverandre og leve som normalt, så skyver vi en snøball fremfor oss som vokser seg større og større i kram snø som består av Covid, RS, Influensa og mye annet i en cocktail av sykdommer som gjør at vi må forlenge tiltak på ubestemt tid i mange år fremover. Langs sporet av denne snøballen er det mange skjebner og mennesker som blir ofret for strategien som fortvilet ikke kommer videre i liv og virke, og vi skaper en befolkning som blir stadig mindre i stand til å naturlig beskytte seg selv.

Vi må derfor løfte debatten opp på et nivå hvor vi tar stilling til den overordnede strategien. Gjennom hva som nå kommuniseres og vektlegges som begrunnelse for tiltakene forstår ikke jeg hvordan dette vil føre til at nye tiltak ikke kan rettferdiggjøres på nytt ved neste korsvei. Er vi tjent med en strategi hvor vi ikke kommer ut av spiralen som vi selv forsterker ved å ikke opptre naturlig i forhold til andre mennesker?