En stor andel av den voksne befolkningen i Norge er nå vaksinert med minst én dose (92%) (kilde FHI). Oppslutningen viser at folk har tillit til myndighetene. Norge er et land som har valgt å inkludere menneskerettighetene som en sentral del av grunnloven. Norge er imot diskriminering av minoriteter. Norge står for frihet for alle.
Men nå er jeg redd. Plutselig ble vi et dypt splittet land, basert på krav og forventninger til vaksine. Spørsmålet er om vi stoler nok på tre bioteknologi-selskap (Pfizer, Moderna og BioNTech) med egen helse. Det utøves et voldsomt press; «vi har tatt en for laget, det må alle gjøre». Noen velger å holde igjen, er allergisk, har hatt bivirkninger i familien, er redd, eller stoler ikke nok på disse selskapene.
Jeg er for vaksine. Det er et sterkt virkemiddel i kampen mot pandemien. Min redsel er ikke for vaksinen, men det jeg er redd for er forslagene om å innføre det segregerte samfunn. En innføring av koronapass kan vise seg å være det største angrepet på det norske demokratiet siden andre verdenskrig.
Hensikten er å kunne “åpne opp deler” av samfunnet. Koronapasset er i praksis å dele et samfunn inn i to grupper. Det er ikke et nytt fenomen i vårt århundre, men Norge har som et solidarisk land tatt avstand fra å splitte mennesker på hvem som har lov å gå på restaurant, puber, gå på konserter, ta buss og lignende, slik som det for eksempel var i Sør-Afrika og i USA.
Eksempler hentet fra Danmark viser at det er lignende adskillelser som skjer. Riktignok kan tiltakene for Norges koronapass bli annerledes, på godt og på vondt. Men vi må ikke sove, det er nå vi må våke over vårt kjære demokrati. Vi kjenner til flere eksempler i historien hvor samfunnet ble segregert inn i grupper hvor dette endte dårlig.
Argumentet for å slå ned på visse grupper var gjerne at de var skitten eller tok med seg sykdommer eller at de var degenerert. I tilfeller hvor hudfarge ikke var markør på forskjeller, tok man gjerne i bruk pass og identitetskort og noen fikk rett og slett bare en stjerne på seg. Historien viser at når et samfunn tillater at en gruppe blir utpekt som syndebukk, så etterfølger et totalt mørke.
Det er legitimt å prioritere tiltak for å beskytte de sårbare. Men om vi skal ty til så kraftige virkemidler som å segmentere et samfunn, så mener jeg det skal være god hold for en slik strategi. Har en slik strategi effekt? For to år siden famlet vi med kunnskap om viruset, og man kunne rettferdiggjøre at Norge var i en slags ekstremsituasjon. I det siste halvåret har virusets dødelighet sunket kraftig.
Dødeligheten på covid-19 har sunket fra 3,1 promille til 1,1 promille i Norge (kilde FHI), noe som er på nivå med vanlig influensa. Med vaksine så har dødligheten sunket ytterligere. Vi må spørre oss selv om vi fortsatt står i en ekstrem situasjon.
For noen dager siden gikk Espen Nakstad ut i Dagbladet og henviste til en valid studie som viser at 25% av de fullvaksinerte smitter videre innad i familien. De uvaksinerte smittet 38% av sin familie. Om vi tar utgangspunkt i denne studien, kan det da rettferdiggjøres at de uvaksinerte voksne bør ta en så stor del av skylden for smittespredningen?
Professor Elling Ulvestad ved UiB sa for litt siden til TV2: “Vaksinen er ikke egnet til å hindre smitte. Det er ikke veldig stor forskjell på smittsomhet blant ikke-vaksinerte og vaksinerte”.
Hvem har da
skylden for spredningen? Alle må nok ta ansvar, men den største gruppen hvor smittespredningen skjer er blandt barn og ungdom, særlig de uvaksinerte. Dersom koronapass skal ha effekt, må den påtvinges ungdom og barn. Det ville isåfall vært et politisk selvmord.
Om noen fortsatt mener det er en god idé å innføre koronapass, så mener jeg vi stikker fingrene i et vepsebol. Jeg kjenner personlig mennesker som av medisinske grunner er så redd for vaksinen at de tror de skal dø. Irrasjonelt eller ikke, for dem oppleves det ikke som et valg. Hvordan kan vi da som samfunn tvinge disse? Det oppleves som et stort overtramp.
Om vi først åpner opp for koronapass som prinsipp for tilgang til goder, da kan vi risikere en rettferdiggjøring for at stadig flere rettigheter tas bort som ikke påvirker majoriteten. Da er vi kommet til et sted som vi for kort tid siden mente var utenkelig i Norge, nemlig innføringen av medisinsk apartheid.
Vi må sette en grense. Et trygt sted å sette den er en nulltoleranse for segregering. Det handler om å ta vare på demokratiet og friheten slik vi kjenner den. Vi må ikke opprette et todelt klassesamfunn hvor identitetspapirer beviser din rett til bevegelsesfrihet og fordeler. Friheten vi har i Norge kom ikke av seg selv, den er kjempet fram over lang tid. Vi står ved et veiskille. Det kan gå fort å gi den fra oss og lang tid å ta tilbake.