Kommentaren

– Slapp av, det var bare en misforståelse

Det er rart med det, hvordan misforståelser og feiltolkninger av regelverk så ofte later til å ende opp som en fordel for den som har misforstått.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

meninger

Den pågående nyhetssaken om stortingspresident Eva Kristin Hansens kreative bokføring og praksis av pendlerbolig-ordningen til Stortinget føyer seg inn i rekka av beslektede saker som har virvlet opp i offentligheten det siste kalenderåret.

Hansens sak er nesten vanskelig å skjønne at kunne skje nå, all den tid riksmedier har skrevet tett om lignende saker siden slutten av september i år, der sakene har sprettet ut på rekke og rad, som fra en popcornmaskin uten lokk.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Tellef Inge Mørland (Ap), Torgeir Knag Fylkesnes (SV), Olemic Thommessen (H), Himanshu Gulati (Frp), Kristian Tonning Riise (H) har alle i tur og orden blitt konfrontert med – i vekslende grad – lurvete praksis med Stortingets gunstige boligstøtteordninger. Takk og lov later det til at den partipolitiske spredningen er behørig.

At stortingspresidenten, av alle, ikke har skjønt at dette var tiden for å klaske alle kortene i bordet, før noen avdekket det, er tilnærmet ubegripelig. Garvede politikere pleier å være flinke til å ta regien på egne fadeser, når de nærer en sjans for at mediene er over dem, men her har åpenbart værhårene vært sløve. Forklaringene, eller unnskyldningene, er også av den mer lattervekkende sorten.

«Jeg har etter min oppfatning fulgt retningslinjene».
«Jeg har vært sikker på at jeg har fulgt reglene».
«Jeg har misforstått reglene».

Dette er altså gjennomtenkte forklaringer fra den øverste valgte myndighetspersonen i landet, som vi må anta har grei tilgang på både sekretærer og kommunikasjonsrådgivere. Les sitatene én gang til og forestill deg at du selv postulerer de samme forklaringene om du blir fersket i å ha gjort noe som enten er ulovlig, eller om du skjønner at den allmenne oppfatningen av saken er rake motsatt av din egen. Utfallet er gitt.

At den som selv går i garnet spreller for å komme seg ut later dessverre til å være refleksen. I stedet for bare å si at dette var skikkelig teit, at det aldri skulle ha skjedd og at man ønsker å gjøre opp for seg umiddelbart. For dette kommer alltid litt senere, når de presses inn i hjørnet.

Da er det enda mer komisk når andre maktpersoner rundt stortingspresidenten rekker ut en hjelpende hånd. Stortingsdirektør Marianne Andreassen (Ap) skrev følgende kommentar i en e-post til VG: «Det har vært flere saker av lignende karakter […] Behovet for tydeligere regler er et viktig læringspunkt for administrasjonen. Derfor vil ikke administrasjonen gjøre mer med denne saken».

«Et viktig læringspunkt», altså. Snakk om å se på begeret som halvfullt, og ikke halvtomt. Det er jaggu fine tider for standupkomikere og satirikere om dagen.

Det overskyggende problemet med alt dette er at folk sitter igjen med et inntrykk av at de øverst i det offentlige kommer lettere unna med slike «feiloppfatninger» og «misforståelser» enn andre. For noen hver av oss vanlig dødelige kunne nok også tenkt bare å se på egne glipp og fadeser som «viktige læringspunkt», børste seg på hendene og gyve løs på neste arbeidsdag, litt klokere og ørlite mindre misforstående.

Men sånn er det ikke ellers i samfunnet. Jeg kjenner selv flere folk som har stanget hardt i systemet, som har møtt kvist hos Nav eller i andre avgreininger av det offentlige byråkratiet. Et kryss satt i gal rubrikk, en feilutregnet brøk, en dato akkurat på gal side av en rigid frist de ikke visste kunne være fatalt for egen økonomi.

Selv svært ressurssterke folk, attpåtil de som har livnært seg av språk, kan dessuten miste motet fullstendig i et virvar av byråkratiske supperåd-formuleringer best egnet til julebordsunderholdning.

Men det er ikke underholdende overhodet, fordi følgene av å gjøre en mikroskopisk feil her kan sende deg ut i endeløse runddanser med systemet, et system så innfløkt og intrikat at det kan knekke motet til folk som fra før følte de sto fjellstøtt. Konsekvensen kan være manglende tilbakebetalinger eller fravær av penger en mener å ha krav på. Nav-skandalen sendte de mest uheldige i et økonomisk uføre de ikke skulle i. Noen havnet sågar – urettmessig – i fengsel.

«Jeg har etter min oppfatning fulgt retningslinjene».
«Jeg har vært sikker på at jeg har fulgt reglene».
«Jeg har misforstått reglene».

De tre linjene hadde neppe vekket nevneverdig empati i systemet for noen av dem. Ei heller om noen kolleger eller venner hadde skrevet en støttende e-post og bedyret at det hele ble sett på som «et viktig læringspunkt», og at nå må vi altså se å komme oss videre.

Hele denne smørja av mer eller mindre troverdige forklaringer/bortforklaringer ser ikke akkurat bedre ut, all den tid Stortingets «vaktbikkje», Riksrevisjonen, siden 2017 har blitt forhindret i å gjøre jobben sin, av Stortingets eget presidentskap.

Det var Aftenposten som avdekket også dette i høst, altså at en over hundre år lang tradisjon og sedvane – om å følge med på at offentlige virksomheter etterlever regelverket – er eliminert av dem som selv skal undersøkes. Resultatet av dette er at Riksrevisjonen i over fire år ikke har hatt anledning til å granske om Stortingets administrasjon etterlever lover og regler. I november 2021 ser dette alt annet enn pent ut.

Det er bra at stortingspolitikere har gunstige ordninger for pendling og hjemreiser. Virkelig. Det er en svært spesiell jobb de har, de gjør den for befolkningen, og de kan skiftes ut hvert fjerde år, om folket ikke er fornøyd. Men alle disse forholdene må være gjennomsiktige og åpne for allmennheten, ellers kødder vi med denne tilliten, som er selve ehhh … navet i systemet.

Etter ei krevende tid med pandemi har det vært gjentatt til det kollektivt selvnytende og kjedelige, at her i Norge er vi så gode på å ha tillit til myndighetene, at dette er Selve Suksessformelen, at vi rett og slett er litt bedre enn de andre, at denne tilliten er norskere enn brunost, binders, boknafisk og bunad. Korrupsjon og juks og triksing og sånn er noe de driver med for eksempel i Italia og andre, tvilsomme steder sør på kontinentet.

Her til lands, derimot, stoler vi på myndighetene. Vi har iallfall gjort det.