Det har rast en heftig debatt i media i den sisten tiden rundt antallet utenlandske forskere ved norske universitet. Ordskiftet har på ingen måte vært preget av den eleganse som forventes av akademikere, og ble ikke bedre av at problemstillingen ble utvidet gjennom et plutselig, men ikke uventet, departementalt krav om mer norsk språk i forskningen.
Om lag 30 prosent av alle vitenskapelig ansatte ved norske universitet er utlendinger, ifølge Dagens Næringsliv. På noen fag er tallet langt lavere, mens det i andre fag er et høyere innslag. En undersøkelse ved Det humanistiske fakultet ved Universitetet i Bergen viste at 85 prosent av alle nye tilsatte mellom 2017 og 2020 kom fra utlandet. Tirsdag kom nyheten om at NTNU fikk 52 søkere til en stipendiatstilling i miljøpsykologi, hvorav ingen (0) var norske.
Jeg hører ikke til blant dem som på generelt grunnlag lar seg skremme av utlendinger. Tvert om, jeg ønsker velkommen et mer flerkulturelt Norge, og er det noe som holder meg våken om natta, så er det tanken på voksende nasjonalisme. I tillegg har jeg jobbet tilstrekkelig mye med forskning til å forstå at lista må legges på et internasjonalt nivå. Hvis ikke kan man bare stenge dørene og åpne et konsulentkontor.
Derfor blir det fort fryktelig feil å gjøre det til et problem at vi har mange flinke utenlandske søkere til norske forskerstillinger. Vi er helt avhengige av den kompetansen mange av disse besitter, fordi vår helse og vår velferd bygger på kunnskapsinstitusjoner som ligger i front og produserer leger og psykologer, samfunnsvitere og lingvister og ingeniører og økonomer som bidrar til friske og produktive mennesker som skaper ting verden trenger.
Av samme grunn er jeg i utgangspunktet veldig skeptisk til et pålegg om å bruke mer norsk i formidlingen. Arbeidsspråket i forskning er engelsk, med noen svært få unntak. Arbeidsspråket i næringslivet er i økende grad også engelsk – husk at det er få, om noen, økonomier i verden som er mer internasjonalt rettet enn den norske. Slaget om det norske språk bør stå på andre fronter.
Likevel er det grunn til å dvele ved noe av varskuene som har kommet. For det er ingen tvil om at det går en grense for hvor internasjonal en norsk institusjon kan bli uten å miste legitimitet og relevans. Mange snakker om å «kontekstualisere» - altså evnen til å sette et tema inn i en aktuell, gjerne norsk sammenheng, slik at kunnskapen så langt råd er blir forståelig og nyttig for det samfunnet som finansierer den.
Dette er viktig, og derfor er det grunn til å bekymre seg over at så få norske søker på doktorgrads- og postdoc-stillinger. Noe av dette handler nok om betingelser for forskningsyrket generelt, som jeg mener er for dårlige i forhold til innsats og kompetansenivå. Men i tillegg mener jeg fagmiljøene må gå i seg selv og ta noen oppgjør med arbeidskulturen. Jeg vet at mange akademikere har fått det for seg at norsk ungdom ikke er like villig lenger til å gjøre det skal til, at de ikke er like sultne som utlendinger og har flere krav.
En bekjent av meg som tok mastergrad ved et laboratorium på UIT for noen år siden, fortalte at det var helt vanlig å si at en doktorgrad «krever minst ett brutt ekteskap». Det er mulig det er sant, men det er også et uttrykk for en cowboy-kultur, hvor man framelsker et arbeidsliv med regler som står på siden av det etablerte og regulerte.
Det er nok riktig at man ikke blir en god forsker av å jobbe ni til fire, og norske studenter må også forstå at friheten som følger av en akademisk stilling er ment å oppveie for en til tider avvikende tidsbruk. Men fagmiljøene og ledelsen ved universitetene må også ta norske realiteter inn over seg. Det er et godt arbeidsmarked, folk tjener bra og forventer å bli behandlet skikkelig.
Mange studenter opplever til og med å være så attraktive at næringslivet konkurrerer om hodene deres før avlagt eksamen. Selskapene gjør nærmest hva som helst for at de beste skal komme til dem. Dette er en konkurranse universitetene må inn i. Da kan de ikke se – og dette kan muligens ha blitt forsterket gjennom en internasjonalt påvirket jobbkultur - på stipendiater og vitenskapelige assistenter som sekretærer og annenrangs kolleger som må vise hva de er gode for, i midlertidige stillinger år etter år. Dette er ikke gjengs i alle miljø, men det skjer altfor ofte.
«Da jeg var ung» er like irrelevant i akademia som ellers i samfunnet. Den som ikke klarer å orientere seg i et dagsaktuelt jobbmarked, taper så det suser. Kampen om de gode norske hodene kommer til å bli intensivert. Universitetene må skjønne at de selv må stille, godt forberedt, på sine egne jobbmesser, med et knallgodt tilbud til masterstudentene, som igjen må mottas som helter på fakultetet. Det er realitetene – lik det eller ikke, men det er bare å akseptere det.
Or lose the battle.