«Midt inni jula er det ingenting, bare rundtomkring, bare rundtomkting!»

Og det er sannelig mye rundtomkring også denne førjulstida. Mange i Tromsø tar som vanlig jula på forskudd. Det er mye å glede seg over i den opplyste byen. Men det blir mye christ-mas.

November og desember er i sannhet ikke er noe for amatører. Men tusener vil delta på flere julebord, i fjor var det jo ikke mulig. Og kanskje kan de minnes Rudolf Nilsens ord:

«Og ribbe og surkål og øl og dram,

de åt og drakk for å ære Ham,

som fødtes i armod og døde i skam.»

Men ukene før kirkeklokkene ringer høytiden inn, er noe mer enn forbruk. Mange setter det religiøse rom på gløtt og minnes barndommens jul, tradisjonene og alle forventningene. Og det er tillatt å snakke om Gud. Ikke den fjerne og strenge, men den nære og kjærlige, Han som kom til oss som et hjelpeløst barn. Han som ble født i en stall, vil dele våre kår. Gud viser sin solidaritet ved å bli menneske.

For det er noe eget med barnet. Når vi har et nyfødt barn i våre armer, skjer det noe med oss. Det er som om isen smelter og vi får kontakt med noe av det dypeste i oss selv. Det er noe av det samme som skjer med mange av oss når vi synger barndommens julesanger og hører juleevangeliet slik Lukas forteller det.

Jeg tror det er viktig å gi plass til både anger og sorg, jubel og glede nå i desember. Vi er sammensatte mennesker som lever sammensatte liv. Det kan av og til virke truende. Men det er viktig at vi våger å leve livet i et bredt spekter i hele dets mangfold. De gamle norske folketradisjoner og den kristne høytiden i desember viser jo nettopp motsetningene og mangfoldet!

Mens vi klapper i hendene og synger «så glad er vi», klarer vi aldri å slippe gleden helt løs, i hvert fall ikke i disse tider med smittefare. For mange av oss har et pessimistisk grunnsyn og ser heller mørkt på fremtiden. Og vi merker alle miljøkrisen på ulike måter, men lever som om den ikke fantes.

Mange har fått med seg at jula er en religiøs høytid og går i kirken på konserter og gudstjenester i adventstida. Det må være en stor utfordring for kirken å ta de besøkendes lengsler og religiøse søken på alvor og vise at julebudskapet gir oss håp og troen på fremtiden, selv om det er mørke skyer i horisonten.

Mange tromsøborgere vil kanskje også i år gå fra kirken med dårlig samvittighet. Men det kan vi få uten kirkens medvirkning, alle vi som tar jula på forskudd!