Hvis man går inn i en bokhandel i Tromsø, vil man finne Trygve Gulbranssens trilogi fra 1930-årene «Og bakom synger skogene» i hele to utgaver, én i billig pocket og én mer påkostet med stive permer. «12 millioner solgte», står det på omslaget. Trilogien ble en stor suksess i sin samtid og ble oversatt til mer enn 30 språk.

Likevel skrev ikke Gulbranssen flere bøker. Første bind, «Og bakom synger skogene», hadde opprinnelig undertittelen «Noen historier fra 1760-årene til fram mot 1810.» Denne er fjernet i senere opptrykk, kanskje fordi den ga et for lite ambisiøst preg, særlig når debutromanen fikk to oppfølgere og ble en trilogi. De to neste bøkene heter «Det blåser fra Dauingfjell» (1934) og «Ingen vei går utenom» (1935).

Det er i desember 100 år siden Gulbranssen debuterte, i en novellekonkurranse i Aftenposten: «Prestebud – av Bjørndals saga». Her ligger stoffet til de senere romanene klart, selv om det ennå var tolv år til første bok kom.

I romanene møter vi den avsidesliggende gården Bjørndal og folket der. De lever tett på skogen og fjellet, er dyktige skogbrukere og bjørnejegere. Av folk nede i bygda blir de imidlertid fryktet og sett på som usiviliserte. Det er også skremmende at ingen vet hvor de kommer fra: «Kanskje var de kommet nordfra, kanskje fra vest eller øst, ingen i bredbygda visste det, ei heller visste noen når de var kommet».

I dette ligger konfliktstoffet i trilogien: «Ikke kom de hverandre nær, folket fra skogen og folk fra bygdene. Bygdefolket gikk skogsfolket stort forbi når de møttes, – regnet dem for pakk». Likevel blir det etter hvert noe handel, og skogsfolket svindler ingen, gjør tvert imot alltid opp for seg og gjør ingen fortred, heter det.

Storskogen og jakt er viktige elementer i å bygge opp et bilde av Bjørndalsfolket i kontrast til folk på bygda. Jakt skildres som en særegen kontakt med dyrelivet, mens forholdet til skogen uttrykkes gjennom besjeling, som en sang: «Men skogen, den riktige, store, syngende skogen. Mørk og veldig sang den sin gamle sang.» Det er bare folket inne på skogen som hører den, bygdefolket har kultivert seg bort fra villmarken og opplever den som truende og demonisk.

På tross av salgssuksessen og stadig nye opptrykk har Gulbranssen fått liten plass i litteraturhistorien. I Harald og Edvard Beyers «Norsk litteraturhistorie», som gjennom flere tiår var pensumbok for litteraturstudenter, avspises trilogien med to setninger. Willy Dahl, i «Norges litteraturi», omtaler Trygve Gulbranssen under overskriften «Og bakom sang blodsmystikken».

En ytterligere mistenkeliggjøring av det ideologiske innholdet finner vi i Nils-Aage Sørgaards «Fire forfattere og norsk fascisme». Sørgaard kaller Gulbranssens trilogi «fascistisk preget rasepropaganda». Kjennetegn Sørgaard bruker på den norske fascismen er «antikommunisme», «anti-kapitalisme», «anti-intellektualisme», «nasjonalisme» og «tilbedelsen av eneren», i tillegg til tanker om «tidens forfall».

Dette er imidlertid forestillinger en finner innslag av hos en rekke norske 1930-tallsforfattere som vanskelig kan mistenkes for sympati med fascistiske bevegelser på det politiske planet. Man må se på helhetsbildet og styrkegraden av hver enkelt komponent; det å plukke ut enkeltelementer kan vanskelig regnes som jevngodt med en analyse av diktverkets eventuelle fascistiske gehalt.

Selv om man kan finne enkelte likheter med mellomkrigstidens blod og jord tankegang («Blut und Boden»), blant annet når det gjelder vektleggingen av fysisk styrke og instinkt, og oppvurderingen av «en gammelgod, jordfast sikkerhet», er det etter min mening også viktige forskjeller.

I Gulbranssens trilogi er det ingen antisemittisme. Videre blir den sosialdarwinismen som er så typisk for fascismen korrigert ved at romanserien går fra konflikt til forsoning, noe som gir verket en kristen-humanistisk tendens. Fortellernormens sympati med den gamle løsarbeideren Mekkal Hogger er et av flere eksempler på at det virker urimelig å lese verket som en ensidig dyrking av viril kraft og av det heroiske unntaksindividet, det siste vanlig i fascistisk litteratur.

Det er skogene og kontakten med naturen, og ikke en rasistisk blodstenking, som ligger til grunn for verksnormens oppvurdering av Bjørndalfolket, slik jeg leser bøkene. Det er heller ingen ting i Gulbranssens biografi som tyder på at han støttet nazismen, jf. Tore Hoels «Manns plikt. En biografisk dokumentar om Trygve Gulbranssen.» (1997).

«Og bakom synger skogene» kom ut i 1933, det året arbeidsløsheten i Norge var på sitt aller høyeste, 18 prosent. I tiåret før hadde Norge opplevd usikkerhet i pengeverdien, med bankkonkurser og tvangsauksjoner. I 1929 kom krakket på New York-børsen. Den økonomiske, sosiale og politiske uroen på 1930-tallet har antakeligvis bidratt til den store suksessen Gulbranssens trilogi fikk. Bjørndal representerte en alternativ tenke- og levemåte.

Men har en historisk romanserie som denne noen verdi i dag, utover det rent underholdningsmessige? Vektleggingen av de gamle slekter, av mannsfellesskapet og patriarken, virker unektelig utdatert. På den annen side: Bjørndal har i motsetning til bygda som har kultivert alt, trassig insistert på å ikke vende ryggen til den ville siden av landskapet.

Ved det kan Bjørndal sees som en utfordring til fremskrittsoptimismen i det moderne. At dette fenger, ser vi av de nye opplag av trilogien. Bøkene kan leses som en påminnelse om menneskets forbundethet med naturen, våre grunnleggende livsvilkår. På den måten forblir de stadig aktuelle.