Kommentar:

Politisk amatørskap på aller laveste nivå

«Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner», heter det.

FORSLAGSSTILLERNE: Sofie Stranger (MDG) og Gunhild Johansen (SV) ville at Tromsø kommunestyre skulle uttale seg om hva avisene har på trykk fra eksempelvis bilulykker og politiinngripener, men trakk etter hvert forslaget.  Foto: Ronald Johansen

meninger

Jeg er ikke i tvil om at MDGs Sofie Stranger og SVs Gunhild Johansen hadde gode intensjoner da de ønsket at kommunestyret i Tromsø skulle bli redaktører overfor både nasjonale og lokale medier.

Christer Pedersen, journalist  Foto: Ronald Johansen

De to politikerne har latt seg opprøre av at det er vist videobilder av en psykisk syk mann som ble påkjørt, skutt og drept av politiet i Oslo, og at det ble vist bilder av en bil som var involvert i en trafikkulykke på Hundbergan tidligere denne måneden. Sterke og forstyrrende bilder.

Ap-topp ut mot samarbeidspartnere: – Utfordrer demokrati, ytringsfrihet og pressefrihet

Et forslag til uttalelse fra makkere i SV og MDG får Jarle Heitmann (Ap) til å steile. Han trekker sammenligninger til autoritære regimer for å stanse forslaget før det engang når politisk behandling.


Det er lett å se hva de tilsynelatende la til grunn da de skrev at «Vi oppfordrer mediehusene til å gjennomgå egne etiske regler, og håper vi unngår slike publiseringer fremover». Sarte sinn skulle beskyttes mot det som kunne oppleves som farlig og krenkende.

Det de to politikerne ikke skjønner er at de beveger seg farlig nært og over grensa til det som i praksis kan kalles forhåndssensur av mediene.

Norge har trolig verdens beste ytrings- og pressefrihet. Vår grunnlov slår klinkende klart fast at alle har lov til å si det man vil, og mene hva man vil - om eksempelvis mediene.

Bestemmelsene for dette ble faktisk innskjerpet da grunnloven fikk en revidering i 2014. Da ble begreper som krenkelser og fornærmelser fjernet fra grunnlovsteksten. Vi kan i dag si hva vi vil om religion, kongehus og statsmaktene. Og mediene.

Men det er også strengt forbudt med forhåndssensur. I forbindelse med revideringen av loven fikk vi et enda sterkere vern mot at politikere og andre makthavere direkte eller indirekte kan påvirke det mediene velger å publisere.

Det gis kun to unntak fra det absolutte forbudet mot forhåndssensur: Politiet har lov til å lese og stanse brev som skrives fra innsatte i fengsler, og det er lov til å klippe i barnefilmer. Men slike inngrep må i hvert enkelt tilfelle oppfylle de svært strenge kriteriene som står i forarbeidene til grunnlovsparagrafen: «Når formålet er å avverge en ellers irreversibel skade som vil oppstå om en ytring når fram til sitt publikum».

Det går ikke an å hevde at bilder fra trafikkulykker, politiinngripener eller andre dramatiske hendelser må stanses for å «avverge irreversible skader» – det er ikke engang i nærheten, snarere tvert imot.

Man kan muligens unnskylde de to politikerne med at de ikke skjønte alvoret i sitt forslag, og at de hadde de beste hensikter. Men forslaget er å regne som – mildt sagt – politisk amatørskap på aller laveste nivå, og noe man ikke trodde var mulig i dagens samfunn.


Siste:

Trekker uttalelsen: – Å bli beskyldt av Jarle for å være for et totalitært regime er en trist avsporing

SV-topp Gunhild Johansen og Sofie Stranger fra MDG trekker uttalelsen om medienes bruk av bilder og video fra ulykker og åsted.


De to politikerne har heldigvis trukket forslaget, men fortsetter å argumentere for at de har en slags moralsk eller etisk rett til å overprøve de avveiningene som blir gjort av redaktørene i iTromsø, Nordlys og øvrige medier. De kan ikke forstå at de har gjort noe galt, og hevder at de har droppet forslaget for å holde på husfreden i det politiske flertallet i Tromsø kommunestyre.

Det er bekymringsverdig at de ikke tar innover seg det eklatante feilgrepet de selv var i ferd med å begå, og isteden velger å skyte på pianisten – Jarle Heitmann – som heldigvis luktet lunta i forkant av den politiske behandlingen og ropte et kraftig varsku.

Han skriver i et uhyre krast innlegg i en blogg at de de to forslagsstillerne åpner for er en utvikling som kan bære svært galt av sted – og der det kan komme å stilles strengere og strengere krav om at uønskede bilder, ytringer og meninger skal fjernes fra mediene.

Det er en utvikling som ikke er usannsynlig eller urealistisk. Se bare på fremveksten av såkalt «cancel culture» der krav om at ubehagelige og provoserende ytringer skal fjernes fra det offentlige rom. Det skjer faktisk i Norge i dag – som eksempelvis i striden rundt «Sløseriombudsmannen» som ble forsøkt fjernet fra en debatt fordi enkelte følte seg latterliggjort av ham.

Det handler altså ikke bare om galskap i eksempelvis USA og England.

I et liberalt demokrati som vårt er den absolutte pressefriheten en direkte forutsetning for at samfunnsborgerne skal kunne ta del i samfunnsdebatten. Det slås til og med fast i grunnlovens paragraf 100 at det er politikernes ansvar nettopp å legge til rette for dette. Eller som det heter: «Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale».

Å fremme et forslag i et politisk organ, der man direkte går inn for at de folkevalgte maktpersonene skal sette seg til doms over den frie pressen, er helt hinsides.