Denne uka hadde jeg gleden av å være til stede ved 10-årsjubileet til Bodøregionens Utviklingsselskap, med den boblende forkortelsen BRUS. Det ble en hyggelig opplevelse, for stemningen i Bodø er mer enn bra. Framtidsutsiktene er gode, og folket i byen har mye å glede seg over, og glede seg til.
Som de fleste vil vite skal det bli ny flyplass i Bodø, noe som åpner for en ny bydel der den gamle stripa ligger. Her tenkes det langt og vidt, det kan bli en opplevelse både å bo og vandre i Ny-Bodø. I 2024 skal byen være europeisk kulturhovedstad, en begivenhet som alene girer opp både kultur- og næringslivet i byen. I tillegg vet vi at fotballaget i byen har glemt å tape, mest sannsynlig vinner de tilslutning til å bygge nytt stadion også.
For den som vil forstå hvorfor det går så fint i Bodø nå, tror jeg det er helt sentralt å ha følgende som utgangspunkt: Suksess kommer ikke av seg selv. Det er ikke slik at bare et samfunn blir stort og mangfoldig nok, så går utviklingen ubønnhørlig videre. Historien er full av bevis for at enkeltmenneskers djerve mot og inngripen – og ikke systemets saktegående skovler - kan være avgjørende for hvor et samfunn tar veien.
I Bodø husker man fortsatt datoen for nedleggelsen av jagerflybasen i byen. Det var et hardt slag for mange, og det kunne blitt den reneste dommedagen, hadde det ikke vært for at noen satte seg ned og bet tennene sammen og sa: Ikke sutre, ikke sutre – fokusér på mulighetene. Og begynn å samarbeide.
Det er mange som vil hevde at denne tankegangen, som ligger til grunn for alt BRUS gjør, har smittet over på resten av byen. At det var noen enkeltmennesker som bare bestemte seg for å ta tak i sin egen og byens framtid, og begynte å gå. Det er rart med det; vi er mange som ønsker at ting skal skje, men overraskende få som er villig til å begynne.
For en tromsøbeboer var det interessant å høre at noe av bakteppet for Den Store Forvandlingen i Bodø var at de gikk rundt og skulte på Tromsø og alt som gikk rett vei der nord. Det var på ingen måte en hjelp eller motivasjonsfaktor, man bare skrudde seg selv ned. Det var ikke før man satte seg ned og, som sagt, sluttet å sutre og begynte å fokusere på samarbeid og muligheter, at det gikk rett vei.
Det er enkelte ting som tyder på at situasjonen er litt motsatt i dag – at tromsøfolk går og glaner på Bodø og alt de får til, alt mens byen for første gang på mange tiår opplever en antydning til stagnasjon. Da er det fristende å gjøre det litt enkelt og simpelthen skrive ut samme medisin til Tromsø som vi har sett virket så godt i Bodø. Vi trenger vårt eget BRUS. Men for all del, ikke kall det TRUS.
Det er ikke bare i Bodø, men også i Midt-Troms, at samarbeid og optimisme har gitt resultat. Mange kjenner til arbeidet som bedrifter og kommuner har bedrevet innenfor rammen av Profilgruppa i mange år. Jeg har selv vanket der i et par tiår, og gjenkjenner noe av den samme lukta som jeg fikk ferten av i Bodø – lukta av pågangsmot, fokus, strategisk tenking og handling. Det har virket godt, der også.
Som sosialdemokrat kan jeg lett forstå innvendinger om at samfunnsutviklingen skal foregå innenfor rammen av demokratiske institusjoner, og ikke i en tilfeldig sammenrasket gjeng med næringslivsfolk som vil mele sin egen kake. Det er en god ryggmargsrefleks. Og ryggmargen skal man lytte til, samtidig som man ikke nødvendigvis skal la seg styre av refleksene.
Jeg har ingen tro på at næringslivsfolk utelukkende drives av jakten på profitt, verden er ikke så svart-hvit. Tvert imot, min erfaring er at de aller fleste er samfunnsbyggere med et stort hjerte for sine lokalsamfunn, og mange av de som har våget seg på å starte bedrifter er utstyrt med mer mot, en annen kunnskap og kanskje mer skapertrang enn mange av oss som er, og ofte forblir, lønnsmottakere.
Vi har alle ulike roller i samfunnet. Det er ikke nødvendigvis de demokratiske institusjonene som er best egnet til å snu stemninga i en by fra pessimisme til optimisme, eller å komme med nye innovasjoner og ideer som leder til ny verdiskaping. Jeg tror tida er inne for å bringe næringslivet tettere sammen for å se på mulighetene til å gjøre nye, felles løft.
Alternativet er å la humla suse. Til det blir stille.