– Hvem er det der? spurte min mormor på snart nitti, med en alvorlig mine, og pekte på speilet.
Hun satt på en stol foran speilet på badet hjemme. Jeg sto bak med rullebørste og hårspray, og lekte frisør, 36 år gammel.
– Hva mener du? spurte jeg.
Jeg tenkte at hun så noen bak oss som ikke var der. Kanskje hadde hun fått slag og syner, eller kanskje hun så spøkelser. Begge alternativ er like sannsynlige i min verden.
– Jeg kan ikke begripe at den gamle dama i speilet der, hun med dype rynker og dratt fjes, er meg. Inni meg er jeg fremdeles 20 år. Hvor ble tiden av?
Hele blodomløpet mitt frøs til.
På mange måter er jeg fremdeles et barn – jeg spyr når jeg blir for spent, ler ukontrollert med mellomrom i fortenna og tårer som renner ned bollekinnene, jeg kan fremdeles finne på å krølle meg sammen på fanget til morfar, elsker å ake med superfart i snøen og klarer på ingen måte å ta ansvar for mine egne leggerutiner.
Når barna mine har sovnet for kvelden, bruker jeg å se på de myke ansiktene. Iblant slår det meg: Herregud, jeg er mammaen, det er min oppgave å gi dem verdier, selvtillit, kjærlighet og grønnsaker. Jeg, som ennå ikke kan gangetabellen, men betaler regninger. Jeg, som er livredd for kreft, men likevel røyker på fest. Jeg, som prater så utydelig at jeg nesten ikke forstår selv hva jeg sier iblant.
Jeg kan ikke huske å ha blitt voksen. Meg som voksen skulle jo ha store pupper, varme hender med ringer på, frisyre og krydderparfyme, en fyldig bankkonto, klare voksentanker og et hvelv av løsninger – trodde jeg. Men her er jeg, 36 år, rådvill, rastløs og søvnløs, med de samme tynne fingrene, den samme lusne lommeboka og nøytrale bh-størrelsen, pinadø lykkelig gift også – med barn. Er jeg voksen nå?
Da vennene mine fikk seg voksenjobber – ble fastleger og ingeniører, skuespillere, forskere og adjunkt med opprykk – hadde jeg ikke begynt å tenke på hva jeg skulle bli en gang. Vi var alle snart 30, så det var kanskje ikke så rart at de tok ansvar for å styre samfunnsskuta. For meg var det litt plutselig likevel. Jeg var fornøyd med å tøffe rundt i min egen lille jolle og vinke til dem der oppe på skuta. Tenkte at en dag blir nok jeg voksen, jeg også.
Sånn satt jeg og vinka i flere år. Men så skjedde det noe ganske så vakkert. Det var sommer og fest og god stemning, da den voksne venninna mi med voksenjobb og alt på stell-livet gikk bort til sjefen sin og demonstrativt kasta en hel øl over hodet hennes, kalte henne et nordnorsk skjellsord for det kvinnelige kjønnsorganet og fortalte henne virkelig alt hun mente. Mandagen etter satt hun på jobb som psykolog og hjalp folk med å floke ut knutene sine, hjalp voksne mennesker med å få orden i sysakene sine.
Det var da jeg skjønte at vi alle bare later som. At det ikke fins voksne, bare folk. At vi bare gjør så godt vi kan. At det noen ganger går åt skogen, for noen mer enn andre, men at det for det meste går helt ok.
Mellom alle disse opp- og nedturene i denne dødslange dalturen som dette såkalte voksenlivet er, har det vært en slags trøst for meg å vite at vi alle, i det minste jeg, helt til slutt kommer til å sitte der i en gyngestol, med barnebarn kanskje, eller en katt, og noen hveteboller i ovnen, og tenke: Nå er jeg gammel og det var et fint liv. Ingenting er uoppgjort, alt har vært flott. Takk for meg.
Men nå vet jeg at det ikke vil bli sånn. Jeg er altfor lik mormor.
– Det er ikke det at jeg er redd for å dø, for det er jeg ikke. Jeg er bare ikke klar for det. Det er så mye jeg ikke har gjort, skøyt hun inn litt senere på kvelden fra godstolen, helt uoppfordret og tilsynelatende ut av det blå for de andre i rommet.
Blodet mitt, som nettopp hadde begynt å sirkulere, frøs til igjen. Jeg forsto at det er akkurat slik det er, for mormor, for meg. Jeg kommer til å være meg selv, ikke noe annet, bare meg, hele livet.
Jeg kommer mest sannsynlig ikke til å huske at jeg ble gammel, og hardnakket nekte for at jeg er det. Jeg kommer til å gå rådvill rundt her, med skrubbsår og tusen tanker, forhåpentligvis med hender å holde i, gi dustete råd, si teite ting i fylla, kanskje danse på noen bord, jeg kommer til å miste og finne, fortsette å lese bøker halvferdig, late som at jeg lytter, og fortsette aldri å lære meg å stå på randonee-ski, helt til den dagen jeg ikke er mer.
Kanskje fins det en egen trøst i å vite at det ikke fins noen voksne i rommet. Det fins bare alle oss andre.