Nå ser vi det igjen. Prisene på kraft til lys, oppvarming og drift av tannbørsten samt diverse annet suser oppover igjen i noen dyre timer. Rekordene står hele tiden for fall og økonomien til husstandene i Norge virker svimeslått av denne svingstangsgymnastikken. Nå må man holde seg med egen kalkulator om en ikke skal segne sammen under regningsbunken sin.
I tidligere tider kunne man være omtrent sikker på at man holdt seg innenfor nokså rimelige løsninger når det gjaldt prisen for den elektrisiteten man så sårt trenger i det kalde landet. Vi har våre vaner her. De fleste fyrer med strøm for å holde varmen. Noen har kjøpt seg elbil og stirrer rødøyet på måleren som forteller hvor mye en er skyldig det selskapet en har gjort avtale med. Bruk aldri strøm mellom fem og syv om ettermiddagen, er et råd man bør lytte til. Da kan den koste opp mot 4 kroner pr kilowatt. Nesten like mye som en må betale i Tyskland. Hva koster rullemila da?
Vi har to alternative strategier når det gjelder forvaltning av våre ressurser når det gjelder elektrisitet. Den ene er nasjonal, slik vi hadde tidligere. Da hadde vi vannet vårt som rant villig ned fra fjellene og sørget for varme og velstand i det gode landet. Vi skaffet oss vindmøller og solceller for å skjøte på ressursen i tørre tider, men vi klarte oss godt og kunne garantere en rimelig pris for kraften. Den var vår såkalte gudegave. Og laget strøm ved turbiner i kraftverk.
Da hadde man visse garantier for hvor mye en kilowatt (1000 watt) kunne koste.
Nå har denne strategien blitt erstattet av en annen som betyr internasjonalisering av elkraft. Kablene til utlandet betyr at vi selger strøm til andre som kan betale godt for den. Kraftselskapene selger for ville livet når det oppstår mangel på elektroner i andre lands nett. Årsaken til at man gjør dette er at man håper på tilsvarende hjelp fra andre når det kan oppstå knapphet hos oss i tørre vintre med mye snø og lite tint vann til å lage strøm av. Da kan vi hente kullkraft eller kjernekraft fra Sverige og Tyskland for å varme opp husene våre i sprengkulda.
Det grønne skiftet som skal nå hele Europa og verden for å ha noen effekt, må nå ha garantier for å virke. For å legge om til grønn produksjon av strøm i Danmark/Tyskland må en ha garantier for at en kan hente kraft andre steder fra en sjøkabel slik vi har etablert. Derfor er denne strategien en god hjelp for alle de som tar sjansen på å legge om produksjonen sin. De kan nå skaffe strøm andre steder. Fra oss. Slik er de blitt en slags medeier i våre fjellvann.
Våre vannressurser i det fjellrike landet er blitt en slags felleseie som hjelper alle som trenger det. Prisen for dette er skyhøy. Kraft som selges i dette nettet betales med skrekkpriser slik vi har det med timepriser på kraftbørsen som bare fantasien kan konkurrere med. Prisene folk må betale ligner de man har i Tyskland på det verste. Strategien har også en annen og litt mer uhyggelig effekt.
Kraftselskapene er de som sitter midt i dette og soper inn penger. Penger herfra går som utbytte til staten, kommuner og fylkeskommuner rundt om. Kraft er i stor grad offentlig eiet. Kommuner og fylkeskommuner som eier kraftverk kan nå ta store utbytter av dette. Pengene fosser nå inn som vannet gjorde før til turbinene. Dette gjør at noen heldige kommuner kan flotte seg med penger fra norsk og utenlandsk salg av strøm. Tromsø kommune regner med å få minst 50 millioner i utbytte fra kraftselskapet Troms Kraft. Mye av det fra norske husholdninger.
Hva mener vi om dette? Husholdningene må nå ta seg i akt for ikke å bruke for mye av den dyrebare elektrisiteten. En må vite når og hvordan en skal bruke strømmen. Om en fryser litt innimellom skal det bare være sunt for blodomløpet. Det blir vel det neste som kommer fra myndighetene.
Senterpartiet var ikke spesielt begeistret for denne strategiendringen da den kom for noen år siden. Sp er vel heller ikke spesielt internasjonale i sin politikk. De vil at norske bønder og stemmeberettigete skal stemme på dem fordi de vil prioritere de som bor under fjellene våre.
Finansministeren, Senterpartiets leder, skal nå vurdere denne politikken med strømsalg til utlandet nærmere. Myndighetene kan sette prisen på eksport av strøm så høyt at det ikke lønner seg for noen der ute å kjøpe den. Eller de kan endre strategien, tilbake til den gamle, men det er lite trolig, fordi den nye peker fremover mot et karbonfritt Europa i fremtiden.
Hva som kommer ut av dette kan en undre seg over. Vil det være som statsminister Jonas Gahr Støre sier det til stadighet, at det er vanlige folks tur nå? Eller kan det heller være de steinrike kraftselskapenes tur til å flå sitt eget folk?
Se litt stort på det, kjære abonnent hos Ishavskraft eller noe annet. Dusj og kos deg i varmen. Det blir verken verre eller bedre av det.