Jeg har ei venninne som arbeider i næringslivet i Bergen. Hun la ut et bilde for en stund siden, og da var jeg sikker på at hun var blitt ordfører, for hun bar et meget iøynefallende kjede over skuldrene, akkurat som når kommunetoppene smykker seg. Men det var ikke slik fatt – hun hadde bare blitt styreleder i Bergen Næringsråd. Og da vanker det kjede. I Bergen.
I dag ble jeg minnet om saken, for det kom mer nytt på min venninnes LinkedIn. De har nemlig lærlinger i Bergen, akkurat som ellers i landet, bare at i Bergen deles det ut diplomer under meget, meget høytidelige omstendigheter, i selveste Håkonshallen. Der stilte lederen i Næringsrådet med sitt kjede, ordføreren med sitt og fylkesordføreren med nok et smykke. Som om ikke det var nok figurerte det en slags seremonimester på ytre flanke i bildet, med flosshatt og middelalderhabitt.
Det var i det store og hele et meget fargerikt og skinnende tablå som omkranset de nyutdannede elektrikerne og rørleggerne som hadde troppet opp i kongens sal i dress og bunad. Du skal se det satt både foreldre og besteforeldre i salen også, i dress og bunad. Jeg vedder på at de sang Nystemten og at talene dro hele historien fra hanseatene til offshore, med håndverkere i hovedrollen hele veien.
Skikkelig stas, altså. Jeg måtte kommentere på bildet: «Dere er så høytidelige i Bergen. Funker det?». Min venninne svarte ganske enkelt: «Funker for oss». Og det stemmer sikkert – de har visstnok hatt en økning i lærlingekontrakter på 25 prosent siden 2012. Det er veldig bra – husk at dette er vårt samfunns nye kollektive drøm, at det fortsatt skal finnes nordmenn som kan slå inn en spiker.
Nå har jo bergenserne en helt særegen interesse for pomp og prakt, det stammer nok fra hovedstadstiden og den kontinentale arven langs etter Bryggen. Men spørsmålene vi andre, og særlig her nord, kanskje kan stille oss er: Har vi noe å lære av seremonibyen Bergen? Hvis det funker der, ville det ikke kunne funke her også? Er vi for egalitære, for redde for å gjøre stas på folk, for redde for å lage seierspaller som våre likemenn kan få stå på en stakket stund?
Jeg tror det. I Nord-Norge er vi nærmest vaksinert mot høytidelighet. Du kan være helt sikker på at det fins en eller annen fjottpeis som finner på å slå en vits akkurat i utide, eller som forlater midt i seremonien for å gå på trappa og røyke. Du kan skrive så mye du vil i invitasjonen at man skal møte i pent antrekk – og like fullt være garantert at det kommer en slask i dongeribukse og flanellskjorte. T-skjorte og joggebukse er hverdag - bukse med knapp, og skjorte, uansett type, er fest.
Dette kan resultere i at vi underselger oss til tider. Mens andre kulturer har klappet hverandre på skuldra så lenge at de tror ingen når dem til knærne, så starter nordlendinger fortsatt med «nei» når du spør dem hva de kan. «Nei, kan og kan, har no juksa litt i ett og anna, det e no blidd sånn høvelig». For all del, ikke overdriv.
Jeg merket det godt da jeg jobbet i Nofima og vi skulle slå sammen fire institutt over det ganske land. Den gangen var det østlendingene som for sitt bare liv ikke klarte å komme på noe de ikke var best på. Mens de andre, og særlig nordlendingene, var litt sånn: «Arkivsystem? Ja, jo, vi har nå et arkiv, det er vel rimelig i orden det, tror vi». Østlendingenes arkiv var visst utenomjordisk bra.
Hovmod er blant de syv dødssynder, for den som tror på slikt. Ydmykhet og enkelhet er derfor absolutt å foretrekke. Ivar Aasen lærte oss jo at det norske trives best mellom bakkar og berg, og ikke mellom internasjonale skrytpeiser. Og jeg kan på ingen måte si at den amerikaniserte selvselgingen og opphausingen av relativt dagligdagse gjøremål representerer en utvikling i riktig retning for menneskeheten.
Men så er det jo noe som heter den gylne middelvei, da. Jeg tror bergenserne treffer blink når de hyller lærlingene; enhver norskmontert kjøkkenkran som ikke lekker er det verdt å heise flagget for. Likeledes kunne alle tilflyttere til tungt fraflyttede nordnorske bygder få kjenne på det samme, og kanskje må vi tørre å gå lengre i markedsføringen av landsdelen enn «her er det muligheter» (vi er bare ikke helt sikre på hva de består av).
Det hender jeg skryter av meg selv, fordi jeg trenger å høre at jeg gjorde noe bra. Det kan muligens skyldes at det ikke er så mange andre som gjør det. Landsdelen kan gjøre det samme. Da må man innimellom løfte seg ut av hverdagen og lage litt fest, ordentlig fest med dress og bunad, for å understreke at de som feires trengs, at de blir sett, og at vi tåler suksess.
Et ønske om enkelhet kan lett gli over i smålighet. Det gjelder å ikke være for enkel.