Så satt vi der på rattkjelken utenfor trappa vår. Den flotte og synbare nabojenta ble ikke særlig fasinert når jeg fortalte at vi i vårt ledige soverom imot gata skulle starte kiosk med sukkertøy og sjokolade i hylla. «Åsså skall vi sælle masse konfækt og marsipangrisa tell jul. Akkurat slik han onkel Markus gjør i sin kiosk ved Bryggeriet», forsøkte jeg å forsterke budskapet med.

Hun rettet litt på skjerfet sitt og fortalte med himlende øyne at de hadde anskaffet seg helt ny «Folkevogn», hvilket ikke var oppnåelig for folk flest i dette herrens år 1959. Som et siste forsøk på en mer bokstavelig, spennende og tiltrekkende tilnærming prøvde jeg meg på – «ædda bædda, vi har no fådd oss wattmeter».

«Ka e no det førrnåkka», utbrøt hun med et forbauset uttrykk i ansiktet. «Han pappa e jo elektriker, bli med opp på kjøkkenet – så skal du få se», svarte jeg. Og slik følte denne 10 åringen på en lykkefølelse av å virkelig ha noe by på, til sitt forsøk på en sjarmoffensiv denne kalde førjulsdagen oppe ved Prestvannet.

Min mor Oddveig sto ved komfyren og hadde tatt ut to brett fulle av nystekte brød. «Ser du på væggen over ovnen, - det fine instrumentet med den røde pila», - underviste jeg. «No står den svarte pila under deinn røe, og da har vi bellig strøm som han pappa har bestillt». «Nårr deinn fløtte sæ over den røde pila, - da blir det dyrt førr oss».

«Kem e de som har bestemt det», undret nabojenta seg, mens hun tittet opp på min mor som hadde begynt å vaske bakebrettene sine. «Å de e no han Einar Gerhardsen - statsministeren vårres i Oslo», forklarte min mor. Så lo hun litt og så på oss begge, og forklarte at når vi passet på å vaske klær på ettermiddagen og dusje senere på kvelden, ble strømregninga «go å ha med å gjøre».

«Et sånt instrument har ikkje vi», utbrøt nabojenta i tydelig begistring. «Æ ska gå hjæm å fortælla min pappa at sånn strøm må vi åsså få». Min mor spilte på lag med mitt forsøk på en aldri så liten flørt, uten å vite det. I det hun serverte oss nystekte brødskalker med mørk sirup på. Den yndige ble som trollbundet av vårt tekniske forsprang på kjøkkenet, inklusiv et stykke ulovlig søtt brødstykke.

Som hun tviholdt i votten sin da hun ute på trappa ropte, «ha det, dåkker har goe brød med den bellige strømmen i ovnen».

Min far, elektrikeren Louis Rotvold var for mange «Guden Lucifer». Ifra tidlig morgen og til sene kvelder fartet han rundt i hele Tromsødistriktet med sin Tempo Varemotorsykkel, og hendene fulle av oppdrag med å montere de etterspurte «wattmetrene». Som sørget for at de som ikke hadde en veletablert økonomi og andre som ønsket å spare penger, hadde en stabil og forutsigbar strømregning å forholde seg til.

Så kunne han komme hjem til kvelds å fortelle om frøken Andersen i Idrettsveien og enkefru Nilsen på Strandveien, som serverte prøver av sin nydelige julebakst. Mens kaffepausen behørig ble fulgt opp med instruksjon i hvordan man skulle forstå «wattmetrets» funksjon til å spare strøm og penger.

Allerede tidlig i vår barndom hadde vi oppfattet at vår trygghet og velstand var tuftet på Arbeiderpartiets slagord og mål om arbeid til hele folket, og at landets naturresurser skulle hjelpe oss til almen velstand. For oss barna la vi merke til at de voksne snakket varmt om hvor mye Husbanken betydde for alle, og at vi hadde masse strøm ifra Bardufoss å varme oss på. Mine foreldre var helt sikker på at han Einar Gerhardsen hadde personlighet og kraft til at vi kunne se fremtiden lyst i møte.

Nå i vår tid opplever vi usikkerhet, ikke bare grunnet Korona. Men aller mest av at mange av våre valgte politikere som reiser sørover, gjennomgår en transformasjon når de passerer med flyet over Dovre. Vi kjenner ikke igjen valglovnadene og programmene de så fint kaller «plattformen», når de har entret talerstolen på Stortinget.

De av oss som har historie og opplevelser å fortelle, undres over at det var Arbeiderpartiet med Jonas Gahr Støre på vektskålen, som sørget for at landet solgte ut strømmen til Europa og «EISER». Nå har politikerne tatt ifra oss muligheten til å utnytte vår evigvarende urkraft – nemlig vann og vindkraft, til å utvikle egen næringsvirksomhet og sørge for forutsigbar privatøkonomi.

Nyhetsbildet de siste ukene viser en tafatt og uklar statsminister Jonas Gahr Støre, som ikke har handlingskraft over seg til å gjøre hva han bør gjøre akkurat nå. Nemlig å kutte vekk nettleie og moms til oss alle. Mens milliardene allikevel vil oversvømme pengebingene til de mest grådige investorene vi har her i dette landet, nemlig staten, fylkeskommunene og kommunene, de som ikke deler som de bør med folket, men putter og gjemmer vekk penger de har tynt ut av oss via strømregningene i fond og aksjer, som vi som lever nå aldri vil se noe av.

Dagens store spørsmål må være: Hvorfor er det ingen som nå om dagen nevner eller husker vårt gamle «wattmeter». Det var en god løsning som ga oss en «folkepris» via et grunnabonement.

I vår tidsalder og via dagens digitaliserte strømmålere bør vi over natten kunne bli tilbudt god, gammeldags garantert prissatt, forhåndsbestilt kvotestrøm, som enkelt kan overvåkes av strømleverandøren og avleses over en app på vår egen mobiltelefon.

Nå har Jonas Gahr Støre & Co. fortalt oss om sin store innsats ved å sette ned nettleia med hele 7 øre, kanskje blir det 7 øre til. Da vil deres politiske triumferende omkved være at de har øket rabatten til hele folket med 100 prosent.

Er det så noen som tror på julenissen i år, eller er det noen borgere i dette land som føler seg nok snill og fortjent til en aldri så liten førjuls kraftgavepakke?