En norsk kvinne fra Sørvågen i Lofoten dro for noen år siden til London for å ta en master ved prestisjefylte London School of Economics. Mens hun studerte der traff hun en britisk lege. Han var spesialist i allmennmedisin fra et av de beste universitetene i Europa. De fikk et barn, og bestemte seg for å satse på et liv sammen. I Nord-Norge.

Det høres ut som et lite eventyr, og er helt i tråd med det mange her nord drømmer om – at våre unge skal reise ut og se verden, gjerne få seg en utdannelse og kanskje en partner, men til slutt vende hjem og skjenke heimplassen fruktsaftene av sin nyvunne kompetanse og innsikt, og bidra til folketall, fremtidstro, fest og moro. Vi slakter gjerne gjøkalven for slike hjemkomster.

Men da jeg traff Siri Beate Arntzen i Bodø her om dagen, var det på ingen måte en festlig historie hun kunne berette. I beste fall handlet det om en solid bakrus. For vårt lille land er på ingen måte rigget for å ta imot folk slik vår bunnløse tillit til oss selv helst foreskriver. For Siri var tilbakekomsten selvsagt ingen problem, hun er en av våre. Men det var ikke Jan, hennes mann.

Han var nå papirløs. Uten foreldrerett til sin sønn. Uten bankkonto. Uten rett til arbeid. Uten rett til fastlege. Uten rett til språkopplæring – som i hans tilfelle ikke var det verste, siden han allerede hadde lært seg norsk. Han kunne til nød få lov til å jobbe gratis – slik at han hadde noe å fylle dagene med mens UDI så på papirene hans. Som jo, tenker vi, i dette tilfellet sikkert var en smal sak.

Ti måneders behandlingstid, mente UDI, ti måneder var det naturlig å ta seg for å vurdere om denne mannen kan få opphold i Norge. En norsktalende mann, samboer med en norsk kvinne, far til et norsk barn, og med en medisinerutdannelse som trumfer alt som kan krype og gå av norskutdannede fastleger. Det tar altså ti måneder å sjekke ut om denne mannen aller nådigst kan bli akseptert av verdens beste folk i verdens beste land.

Jeg synker så langt ned i stolen som jeg kommer når jeg hører deres historie. Jeg blir så beskjemmet og flau over å være norsk at jeg får lyst til å oppsøke nærmeste politistasjon og levere inn passet. Hvem tror vi egentlig at vi er, her oppe ved iskanten? Hvorfor tar det ikke fem minutter å behandle Jans sak? Hvordan i all verden klarer UDI å bruke ti måneder på å stemple noe så åpenbart?

Hvorfor priser vi oss ikke lykkelig over at kompetente folk, som er velkomne hvor som helst i verden, faktisk velger oss? Jan hadde en blomstrende praksis i sitt hjemland, blant sine egne, med vår i lufta fra slutten av januar og en liten togtur unna musikaler og verdensledende museer i London. Nå går han i motvind i et iskaldt, mørklagt, snøtungt, fraflyttingstruet og forrevent kystlandskap langt nord i verden. Hvor lenge tror vi at han gidder? Og hvor mange slike fins det?

Om noen ganske få år er vi i den situasjonen nordpå at vi har flere pensjonister enn mennesker i arbeidsfør alder. Jeg går ingen steder i det nordnorske landskapet uten at jeg hører bekymringer om fraflytting, om alle mulighetene som ligger foran føttene våre men som ikke kan realiseres på grunn av mangel på folk, mangel på kompetanse.

Noen tror fortsatt på at løsningen skal ligge i å lokke nordmenn sørfra, til gode ordninger sponset av staten. Det tror jeg i beste fall bare er deler av løsningen. De som kommer til å være hovedløsningen for å videre vekst og velstand i nord kommer annetsteds fra. Det vil si, de kan muligens komme annetsteds fra dersom vi skjønner at vi må legge ut røde løpere, ikke snublesteiner.

Vi hører til stadighet om utlendinger som ikke blir kalt inn til intervju og som sliter livet av seg for å vise at de duger. Superkompetente folk får ikke brukt sin kompetanse, og de fleste settes til å løse veldig mye enklere oppgaver enn de er utdannet til. Ingeniører kjører buss. Biologer vasker gulv. Økonomer står i kiosken.

Eller de får høre, som Jan, at inntil vi har brukt opp mot et år på saken din, selv om du er aldri så mye fra England og er lege, så er du ingenting for oss. Du har ingen rettigheter, du kan ikke ringe om hjelp en gang, for du får ikke telefon. Er folk virkelig klar over at det er slik vi møter folk som kommer hit og vil bidra?

Det er i alle fall ingen som reagerer. Ingen som tar til orde for en fundamental endring i hvordan Norge og nordmenn skal forholde seg til verden. Fordi noen har lyktes i å lage en forestilling om oss og dem, om gode nordmenn og mistenkelige utlendinger. Om lykkejegere og snikislamer, om det trygge og gode Norge og det farlige utlandet.

Jeg lurer på når vi skal skjønne at jo høyere vi blir på oss selv, desto lavere synker vi som folk.