For dem som besøker Trondheim er det umulig å ikke legge merke til en svært positiv utvikling over flere år. Svært godt kollektivtilbud, sykkelveier overalt og en by for store messer og arrangementer. Snart skal de være vertskap for Ski-VM.

Det er ikke uten grunn av ordfører Rita Ottervik og fylkesordfører Tore Sandvik gjenvelges rutinemessig hvert fjerde år. De bygger nasjonal innflytelse gjennom personer i fagbevegelsen og andre partier, selv etter Trond Giskes dype fall. De er mye å lære av trøndersk suksess. Det kommer ikke av seg selv.

Øyvind Hilmarsen, spaltist Foto: Ronald Johansen

Nå er ikke alt like rosenrødt i Trondheim. Rosenborg ballklubb har mistet sin magiske tiltrekningskraft, heldigvis får en si. De er blitt forbigått av Bodø lengre nord. Lite gleder et nordnorsk fotballhjerte mer. Nå velger talenter å dra til Bodø, som det mest naturlige valg. Nordnorsk talent suges ikke til sørnorske fotballklubber. Resultatet er krutt i Nordland. Her har Tromsø Idrettslag mye å lære, men også innefor andre sektorer burde samfunnstoppene titte sørover.

Troms og Finnmark må se hva andres suksess skyldes innenfor sektorer som forskningsbasert næringsutvikling. I nord bør den angstbiterske kranglingen legges bort. Folk i nord må igjen begynne å samhandle. LU forsvant og Nordnorsk råd gjenoppstod, men det har ikke samme kraft.

Det politiske samarbeidet mellom de seks største kommunene i Nord-Norge, O6-samarbeidet, har havarert under Arbeiderpartistyrets ledelse. Når Ap krangler i nord så går det rett åt skogen, spør Troms kraft as, som gjentatte ganger måtte investere først 100, så et par tusen millioner i nordnorske fylkeskamper mellom Tromsø, Narvik og Bodø.

På rådhuset, fylkesbygget og i Bladet Nordlys må lederne skjønne Nordlands behov for eget universitet, sykehus og kulturinstitusjoner. Nordland har 240.000 innbyggere, mot Troms sine 167.000 og Finnmarks 76.000 innbyggere. Nordland krever delte funksjoner i nord, som f.eks. Nordnorsk kunstmuseum.

Hvorfor ser Tromsøs kulturelite på en styrking av utstillingsareal og budsjett som en trussel? Det er en stor mulighet. Det er jo ikke akkurat små kunstverk som er skapt i Nordland. Bysamarbeidet mellom Tromsø og Bodø er harmonisk i det delte eierskap i Arktisk filharmoni. Bodø er valgt ut som europeisk kulturhovedstad og bygger ny by når forsvaret trekker seg ut. I Narvik satser på de på Alpin-VM, logistikk og kraftkrevende industri.

Trondheim, Bodø og Narvik klarer å enes om de store linjene, men krangler om detaljer. Å få nasjonalt gjennomslag for sine prosjekter krever strategisk arbeid over lang tid og over flere valgperioder. Det mangler fra Troms sin side, med unntak av Senterpartiet. De har utviklet politikere fra Sør-Troms til nasjonale kapasiteter.

For å lykkes må de sentrale personene i lokalsamfunnet arbeide på tvers av partier, næringslivsorganisasjoner, arbeidstagerorganisasjoner, forsknings- og utdanningsinstitusjoner og folkevalgte organer. Nils Arne Eggens godfot-teori kan være en god start å studere nærmere.

Det mangler langsiktige planer i Tromsø. Å skifte politisk ledelse ofte har sin pris for et lokalsamfunn. Rians ordførergjerning strakk seg over 16 år og gav svært gode resultater med nytt kulturhus, Tromsøpakker med tunellutbyggingene finansiert av en liten 50-øring, Ski-NM, nye skolebygg, gymsaler i distriktene, eldresenter som Heracleum, Ungdommens hus og til slutt Ryaforbindelsen, for å nevne noen få eksempler.

Troms og Tromsø må nå finne seg en ny posisjon og en ny rolle i det grønne skiftet når de gamle fylkesgrenser gjenoppstår. Finnmark vil seile i egen båt og bør få gjøre det. Finnmarkingene er det et av de mest standhaftige folkeslagene i nasjonen. Men en strategisk allianse mellom Finnmark og Troms kan være lurt, når vi ser hva som seiler opp i Nordland, Trøndelag og på Vestlandet. Men først må fylkestinget i Troms og kommunestyret i Tromsø, Harstad og Senja bli enig om kursen, ideene og de store prosjektene.

Mange i Tromsø har tenkt på hva som ville vært resultatet om Arbeiderpartiet og Høyre samarbeidet, slik Rian fikk til både i åpent lende og under bordet. Fleipete er dette samarbeidet kalt for «storalliansen» i det politiske miljøet, men tanken er besnærende. Tromsø ville kunne jobbe langsiktig med store prosjekter for byen og for fylke over skiftende regjeringer med et stabilt styresett lokalt. Hvilken resultater det kunne gi er det bare fantasien som setter grenser for.