En stakkar kan bli nedbrutt og livredd av mindre. Heldigvis er det atter jul, med sine betryggende ritualer og tradisjoner. Tenne lys, bake lussekatter, gå luciatog, bygge pepperkakehus, skrive julekort, spise dadler og drikke gløgg – alt er egnet til å la en stresset sjel finne roen.

Ikke minst er det mange som setter pris på å hugge juletrær, eller i det minste kjøpe et. Er det utsolgt for edelgran, er det alltids et godt utvalg av grøntvekster i plast å vende seg mot.

Uansett om man går for å meie ned et ekte tre, eller bidra til å øke det kinesiske bruttonasjonalproduktet ved å gå for plastvarianten, har trærne til felles at de krever en eller annen form for forankring for å kunne benyttes etter hensikten. Hvilket igjen fører meg til en gammel og edel juletradisjon; nemlig jakten på den forsvunnede juletrefot.

Menneskeheten er som kjent både idiotisk og genial. Når noen først kom på den absurde ideen å hugge ned et tre, dra det innomhus, for så å pynte det med brennende stearinlys, burde den grunnleggende reaksjonen fra folk flest være en kollektiv avvisning av galskapen.

I stedet gikk det ikke lang tid før noen praktikere kom på at man måtte utvikle et eller annet produkt for at treet som plutselig skulle befinne seg innendørs, kunne stå stødig og beint. Med andre ord et klassisk eksempel på at menneskelig intelligens har blitt brukt til å finne løsninger på problemer vi selv har skapt.

De første variantene besto visstnok av korslagte planker med et hull i midten, men det tok ikke lang tid før ideen ble videreutviklet mot dagens produkter med strammeskruer, vannreservoar, vanningshull og hva man nå ikke har tenkt på. Det meste er selvsagt bedre enn å måtte banke inn bolter i stuegulvet og feste du grønne, glitrende med barduner.

Når vi først er kommet dit at det angivelig ikke blir jul uten å trekke deler av barskogen inn i de tusen hjem, er det ikke rart at ethvert hus med respekt for seg selv er innehaver av en juletrefot. Problemet er at de beste – eller i alle fall de meste tradisjonsrike – juletreføttene er produsert i støpejern, veier det samme som en asiatisk bruktbil fra tidlig åttitall og er på størrelse med en albatross, noe som gjør oppbevaring til et problem.

Først prøver man gjerne å plassere juletrefoten under senga de femti ukene av året produktet ikke er i bruk, noe som har ført til mange blåslåtte tær og brukne tånegler. Det kan synes som disse juletreføttene evner å forflytte seg målrettet mot dagslyset, inntil man setter beina under senga med litt for stor fart og får den umiskjennelige følelsen av lilletå mot jern.

Etter at tårer og blod er tørket opp, er tiden kommet til å finne et alternativt gjemmested for juletrefoten, og her har generasjoner brukt fantasien og utnyttet boligens alternative plasseringssteder til fulle.

Du finner nemlig juletrefoten på de underligste steder: Innerst i en matbod, bak et vaffeljern og fire bokser vikingmelk. På toppen av et klesskap som utelukkende inneholder gardiner. På mørkeloftet, under eska som en sekstitommers flatskjerm ble levert i. I garasjen, mellom tre piggdekk til en Fiat solgt i 2003 og et melkespann fra et for lengst nedlagt småbruk. I vedskjåen, oppå en hoggestabbe som sprakk forrige påske.

Bare fantasien setter grenser for juletrefot-lagring, hvilket dessverre normalt viser seg til fulle i desember. For like årvisst som juletreet man møysommelig har hogget viser seg å være for langt eller for kort, for tettvokst eller for glissent, for skjevt, har for dårlig feste av barnålene eller viser seg å være bolig for biller, lopper og edderkopper – like sikkert er det at når det selvsamme treet skal plasseres i stua, er juletrefoten borte som solgløtt i romjula.

Der står far med granbar presset inn i håndflatene, mor balanserer fire esker med antikke julekuler arvet etter barnløse tante Agatha, og norske flagg og elektriske lys slynger seg som klapperslanger på parketten – men hvor er juletrefoten? Her er det nok mange som kunne sitert noen ruvende karakterer i norsk etterkrigslitteratur, fra eposet «Folk og røvere i Kardemomme by»: Jeg er sikker på jeg hadde den i går.

I stedet for å sjekke en gang på stedet hvor familien har oppbevart foten siden Kristelig Folkeparti sist hadde statsministeren i Norge, er gjerne første bud å få fullstendig panikk, løpe rundt som nylig dekapiterte høns, åpne tilfeldige dører og lete på alle steder hvor det er åpenbart at juletrefoten IKKE befinner seg.

Dette lar seg kombinere med å ringe til andre i husholdningen som av én eller annen grunn ikke er hjemme, for å forhøre seg om vedkommende har en oppfatning av hvor juletrefoten burde være. På dette tidspunktet er gjerne stemningen på det såkalte frysepunktet, og når hektisk googling avdekker at nærmeste butikk med juletrefot på lager er en Joker-butikk i Honningsvåg, er tiden kommet for å utveksle trusler om å avlyse julefeiringa og fordele skyld for manglende kontroll på inventaret.

Akkurat i det juletreet er i ferd med å bli kastet som et spyd ut verandadøra, kommer man som oftest på å sjekke området hvor man trodde foten befant seg en gang til, og sannelig; skjult under en duk med broderte fjøsnisser står juletrefoten og venter tålmodig på å komme til nytte igjen.

Etter de verste bruduljene har lagt seg, og alle har gjort sitt beste for å glemme mishagsytringene som inntil nylig florerte, kommer omsider juletreet opp. At det viser seg umulig å få grana til å stå noenlunde loddrett, er på dette tidspunkt av mindre betydning. De fleste vet jo innerst inne at katta likevel kommer til å rive ned hele kostebinderiet i romjula i et anfall av karnivoralsk raseri.

På den såkalte trettendedagen skal hele sulamitten ut av huset, og juletrefoten igjen gjemmes bort. Med mindre noen er smarte nok til å ta et bilde av oppbevaringsstedet, er det bare å lutre seg for neste års panikk. Tradisjoner skal man som kjent respektere.