I en artikkel på NRK.no forteller Nakstad fredag 7. januar at de faktisk prøver å jobbe fram en forskrift som skiller mellom pub og restaurant. Dette viser hvor virkelighetsfjern myndighetene er i sitt arbeid, hvor lite kontakt eller omtanke de har for mennesker utenfor deres eget ekkokammer og viser et tilsnitt av en svært elitistisk tilnærming til saken. Etter min mening er ikke dette bare virkelighetsfjernt, men direkte hjerterått.
Det er hjerterått mot alle de menneskene som ikke tilhører samme sosiale lag som Nakstad og co., de som aldri går ut for å spise, men de som går ut for å møte andre. De som ikke har et stort sosialt nettverk rundt seg, men som har sitt nettverk på den lokale puben.
Jeg er uenig i den nasjonale skjenkestoppen, og mener den er feil av et utall grunner, men slutt å bruke argumentet om at vi bør kunne «nyte et glass vin eller øl til maten» som begrunnelse for å åpne opp. Det er bare en fin innpakning fordi vi i vårt dobbeltmoralske samfunn ikke tør å si høyt at vi faktisk noen ganger bare drikker. Bare det å si ordet «nyte» er fremmedgjørende for mange i denne forbindelsen.
Men siden dette begrepet har vært brukt av dem som har jobbet mot skjenkestopp, så har nå myndighetene satt i sving sitt apparat for å se om de kan klare å lage et juridisk skille mellom spisesteder og pub/bar, for å så kunne forskriftsfeste dette. For meg er det komplett uforståelig at man i det hele tatt jobber med å lage dette skillet, og det viser at man er totalt frakoblet fra vanlige folk.
Uvanlige folk sist?
Mennesker som meg, som lever i store villaer og som ser verden fra en hjemmekontorsituasjon hvor alle i familien har egne rom, datamaskiner og iPad-er, vi går på restaurant og nyter vin til maten. Jeg er faktisk veldig glad i å kombinere god mat og drikke. Til nå i pandemien har mennesker som meg kommet klart best ut og hatt best forutsetninger for å leve greit med tiltakene.
Skjenkeforbudet rammer ikke oss aller verst. Det rammer de menneskene som har den brune puben som sin sosiale arena. Der møter de andre, tar noen glass og slår av en prat med kjente og ukjente. Mange av dem har ikke en sosial arena utenfor slike møteplasser, og det er enda viktigere at de skal få tatt seg noen glass en noe annet. Vi har en sosial forpliktelse om å holde disse møteplassene åpne.
Det finnes allerede et strengt regelverk som regulerer fyll. Man har i lange perioder av pandemien hatt plikt til å ha sitteplasser og man har hatt begrensede åpningstider og metersregel. Alt dette har fungert godt når det har vært nødvendig. Da får alle med skjenkebevilling holde åpent med visse begrensninger, og alle samfunnslag og kundegrupper blir ivaretatt.
Regjeringen innførte en nasjonal skjenkestopp som aldri burde vært innført, og man skulle heller latt dette styres av lokale myndigheter. I diskusjonen om å lempe på dette risikerer vi nå å bli rammet av en ny tullete molboaktig symbolpolitisk sak.
Ta en tur på en ekte brun pub når det blir lov igjen. Der finner dere masse fantastiske mennesker, både foran og bak baren. De ivaretar hverandre. Det er svært lite fyll på slike plasser, men mye latter, varme og fellesskap. Skjenking handler om så uendelig mye mer enn alkohol.
Nå må vi slutte å pakke inn alt dette tøvet i elitistiske vendinger, slutte å forskjellsbehandle og tro at verden er slik den ser ut fra den styrende elitens perspektiv.
Nasjonal skjenkestopp må oppheves så fort som mulig, men ikke la det bli en ny tulleøvelse sydd rundt drikke til maten-perspektivet. La folk få seg ei pils eller en tørr chardonnay til hummerbisquen. Begge deler er like viktig.
Om det er behov for lokale restriksjoner fordi den lokale situasjonen rundt innlagte av covid krever det, så har lokale myndigheter mange verktøy de kan velge i før de konstruerer et sosialt skille mellom ulike grupper i samfunnet.
Om våre politikere ikke er våkne i timen og stopper dette arbeidet, så risikerer de å vedta en skamplett av sosial segregering og en manifestasjon av hvem samfunnet stiller opp for, nemlig eliten.