Baksiden av klesindustriens bruk og kast-modell ble tydelig på NRK på søndag. Globalt står klesindustrien for mer utslipp enn fly og skipsfart til sammen! «Fast fashion»-modellen hvor kjedene lanserer flere titalls kolleksjoner pr. år er mulig fordi to tredjedeler av alle nye klær lages av billige, men miljøskadelige plastmaterialer, på fabrikker med dårlig arbeidsforhold. Det kjedene ikke får solgt doneres bort, men havner gjerne i oversvømte bruktmarkeder i utlandet hvor veien er kort til søppeldynga. Visste du at Norge eksporterer 97 prosent av brukte klær til utlandet?
Bare det siste året har over 40.000 tonn klær blitt dumpet til Atacamaørkenen i Chile, som må smugles inn fordi offentlig søppelplasser vil ikke ta imot klærne.
Klesbransjen har i mange år snakket fint om bærekraft, men gjør ikke de grunnleggende og nødvendige endringene som skal til.
Folk flest vil ta miljøvennlige valg. Å kjøpe brukt og å lære seg å lage egne klær er i vinden som aldri før. Du og jeg kan og bør selvfølgelig ta bedre vare på det vi har, reparere når vi kan og kjøpe brukt heller enn nytt når det er mulig.
Men det er ikke forbrukernes ansvar å redde klesbransjen fra seg selv. Vi når ikke klimamålene om klesbransjen får lov til å motarbeide grønne vaner ved å pushe kjøpepress og overforbruk, og utkonkurrere bruktmarkedet i Norge. Derfor trengs politiske grep.
Vi trenger en miljøavgift på klær, så det lønner seg for kjedene å velge miljøvennlige materialer. Når vi kjøper klær må det være tydelig merket hvor lenge plagget er forventet å vare og det må bli billigere å reparere. Ikke minst må man endre skattereglene som i dag gjør at det lønner seg for kjedene å kaste eller brenne klær heller enn å gi de bort. Men viktigst av alt er at kjedene kun må produsere det de faktisk selger, og at vi som går i butikkene bare kjøper det vi faktisk trenger.