En tilfeldig elevs tanker rundt skole

Av Sara Helene Westerheim
meninger

For øyeblikket føler jeg meg som en marionett som får kjeft for å ikke være selvstendig nok.

Her sitter jeg, en søndag formiddag, etter å ha gått gjennom lekseplanen for neste uke. Jeg har en god del å bryne meg på, viser det seg. Likevel sitter jeg her og ofrer minutter med dyrebar studietid, bare for å skrive dette.

Jeg har aldri vært opprørsk mot skolen. Jeg er den som, så langt som mulig, blir ferdig med ting i god tid. Jeg gjør leksene mine, for jeg ser at det er for mitt eget beste. Jeg legger tid og arbeid i stort og smått – det er jo også det som forventes av meg. Ikke nok med det, men jeg har også hatt en gruelig følelse i ny og ne – jeg har faktisk hatt glede av skolen. Gleden av å prestere og få igjen for strev. Den sekseren betalte for de timene jeg brukte på å øve til akkurat den prøven.

Likevel, har jeg aldri hatt mer lyst å droppe ut av skolen nå enn før. Jeg gruer meg til å se hvilke lekser og prøver jeg har, hvilke innleveringer som skal inn, hvilke fremføringer som skal fremføres og hvilket stoff som skal leses. Motivasjonen ebber ut når jeg føler meg lenket fast ved pulten på klasserommet for å høre time inn og time ut om Trymskvade. Eller om gresk arkitektur i antikken. Eller om bergarter.

Jeg spurte en gang en lærer om det var han vi skulle ha i geografi: «Jeg? Geografi? Det hadde blitt interessant, for de timene hadde bestått av meg som sier: «Dette er en stein. Dette er jord. Prøve neste uke»». Mange av foreldregenerasjonen husker nemlig ikke lenger forskjellen på metamorfe og magmatiske bergarter. Heller ikke hvordan multiplisere og addere brøker. Jeg mener, skal det hjelpe på vår motivasjon når dere er eksempler på at det vi bruker vår ungdomstid til nå, etter hvert forsvinner uansett?

Altfor mange tårer har blitt felt på grunn av skolen – enten det har vært på grunn av en kommende prøve, en stor innlevering eller fremføring. Og når jeg tenker tilbake, husker jeg nesten ikke halvparten av pensum fra de årene! Jeg gremmes av tanken at jeg mye mulig hadde fått to eller tre på den samfunnsfagprøven som jeg fikk seks på ungdomsskolen, dersom jeg hadde tatt den nå.

Når lærte forresten vi å legge opp leksetiden vår best mulig for å være effektiv? Når lærte vi å disponere tid på best mulig måte, slik at vi følte at arbeidsmengden var overkommelig? Når lærte vi hvordan ha et sunt forhold til skole og fritid? Det er noe som hadde satt seg i hjernen for alltid, i motsetning til Trymskvade (norsk) eller evangeliene i Bibelen (RLE).

Vi er alle forskjellige. Her er et annet problem som faktisk er en smule ironisk: Skolen tar for lite hensyn til at vi ungdommer er forskjellige. Jeg tenker spesielt på fraværsordningen: Alt fravær blir skrevet ned, og alt fravær kommer på vitnemålet, med noe unntak. Hva med ungdommene som jobber bedre selvstendig på biblioteket? Hva med de ungdommene som jobber bedre på kvelden enn klokken åtte på morgenen? Hvilken plass har de i skolen? Akkurat den samme som alle andre. Jeg får lyst å rive av meg håret i frustrasjon. Hvorfor får vi ikke lære på den måten vi lærer best? Hvorfor er det å foretrekke at elevens kropp sitter som lenket til pulten mens hodet er en helt annen plass, fremfor at elevens kropp er en annen plass – for eksempel på biblioteket – mens hodet er fokusert på skolen?

Og jeg krever et ordentlig svar. Ikke noe «Det er det som står i lærerplanen» eller «Dere har krav på det».

Jeg har, som utallige mange andre ungdom, den gnagende følelsen av å være, tja, ubrukelig. For det eneste jeg føler etter å ha gjort som skolen vil, er at jeg ikke duger til noe som helst, faktisk. Og når jeg slår meg ned på sofaen og ser på nyhetene at det er ungdommer der ute som ville drømt om dette livet jeg lever nå, får jeg en ubeskrivelig kvalmende skyldfølelse i magen. Hvorfor prioriterer Skole-Norge at vi elever analyserer dikt, fremfor å ha flere obligatoriske innsamlinger til andre ungdom? Hvorfor er det viktigere å fokusere på jordsmonn på Hardangervidda, enn på ungdommene som ikke får gå på skole i Afrika?

En annen ting er når politikere krangler om nynorsk-debatten. Hvor er vår stemme i den saken? Kunne vi kanskje tatt det over en kopp kaffe?

Som nevnt tidligere, så har jeg aldri vært opprørsk mot skolen. Men nå ser jeg at skolesystemet er i rasende fart ned en skummel vei, og mange av oss hopper av i frykt. Jeg trodde aldri at jeg noensinne skulle vurdere å hoppe av videregående, eller kanskje droppe noen fag. Men jeg er redd. Jeg er lei meg. Jeg, likesom mange andre medelever, vet ikke om jeg klarer dette mer. Jeg føler vi spiller Twister, og at vi for øyeblikket står i en utrolig smertefull posisjon med en kraftig følelse av at vi ikke strekker til. Og vi må for all del ikke knekke sammen.