I et innlegg i bladet Nordlys 21. september 2015 bedriver Jonas Stein en besynderlig selvransakelse. De tre borgerlige partiene, Høyre, Frp og Venstre mistet i årets valg, flertallet i bystyret i Tromsø. Etter fire år som byrådspartier har velgerne sagt nei til at en borgerlig koalisjon av de tre nevnte partiene, sammen med KrF, skal danne et nytt byråd. Om en knapp måned vil bystyret ha et styringsdyktig flertall av partiene AP, Sv og Rødt. Slik er det i et demokrati. Når velgerne ønsker en annen politikk enn den som føres, velges politikere som har et annet program enn de som styrer.

Et valgnederlag pleier å bli fulgt av statsviteres analyse av resultatet. «Det var et protestvalg», pleide den tidlige valgforsker Henry Valen, å si. Med tiden har det kommet mer kjøtt på den forskningsdisiplinen. Uttalelser og partiprogram blir gjennomanalysert og benyttet i forklaringsmodeller som skal forklare hvorfor velgere gir tillit til en politiker og mistillit til en annen politiker. Avtroppende byråd, statsviter og Venstre-politiker, Jonas Stein, gir en ny dimensjon til valgforskningen i det nevnte leserinnlegg.

Det er spesielt Rødts fremgang som opptar Stein. «Jeg både håper og tror at det tallet [antallet som stemte Rødt] ville vært betydelig lavere om flere hadde lest Rødts partiprogram, og ikke minst intervjuet i Dagbladet fra valgnatta hvor Olsen brukte tid på å hylle Mao Zedong», skriver avtroppende byråd, Stein. Å bruke spalteplass på å fortelle at Olsen ikke har gjort bot og avsverget Mao nok til å tilfredsstille Stein (og Skjalg Fjellheim), er en ting. Å påføre velgere skam for de valg som gjøres i et lokalvalg, er en helt ny forklaringsmodell.

Fremfor å vurdere politikken til eget byråd, og sett at kommunal avgifter er økt slikt at de for folk flest oppveier betydningen av en symbolsk nedsettelse av eiendomsskatten; at privatisering av sykepleie ikke gir flere sykepleiere, da det er sykepleiermangel; at privatisering av renhold for å spare pensjonsutgifter er usosial politikk, finner Stein denne nye forklaringsmodellen, velgernes manglende evne til å lese partiprogram.

Winston Churchill er den som mer enn noen annen har gitt ansikt til seieren over nazistene i 1945. To måneder etter seieren i Europa ble han kastet i det hjemlige valg. Richard Herrmanns gjengivelse av hans ord da noen sa at velgerne var utakknemlige som kastet ham i seierens stund, kan være ord for enhver politiker som taper et valg: ”Å nei,” sa Churchill, selv om han ikke kunne skjule sin skuffelse, ”jeg vil ikke si det slik. De har hatt en hard tid…”. Velgerne har alltid rett. Det er demokratiets idé. Og jeg da? Hva stemte jeg? Det er hemmelige valg i Norge, Stein, men jeg skjemmes ikke over mitt valg.