Sannheten om Jan Baalsrud og Operasjon "Martin"

Historien om Jan Baalsrud er vel kjent fra boka "Ni liv" av David Howarth. Boka, som kom ut første gang i London i 1955, hadde da tittelen "We die alone".

  Foto: Ronald Johansen

  Foto: RONALD JOHANSEN

  Foto: Lars Åke Andersen

  Foto: ukjent

  Foto: Privat

meninger

På grunnlag av boka laget Arne Skouen i 1957 spillefilmen "Ni liv". Denne filmen ble senere, som en av svært få norske filmer, nominert til Oscar. Dog uten å få denne hedersprisen. Dessverre inneholder både boka og filmen flere feil når det gjelder det som skjedde i Nord-Troms våren 1943.

Dette har flere årsaker. Noen av opplysningene som Jan Baalsrud senere ga til sine overordnede i London, var ikke korrekte, og til dels har både David Howarth og Arne Skouen tatt seg en del friheter i forhold til de hendingene som i virkeligheten fant sted i Toftefjorden og under Baalsruds flukt gjennom Nord-Troms til Sverige.

Operasjon "Martin"

Etter det tyske angrepet på Sovjetunionen i juni 1941 ble det fra fra britisk side planlagt større militære operasjoner mot de tyske styrkene i Nord-Norge. Men pga. manglende militære ressurser og gjensidig mistillit mellom den britiske og den sovjetrussiske militærledelsen, ble det ikke noe av disse planene.

I stedet planla den britiske organisasjonen Special Operations Executive (SOE), som var opprettet for å utføre sabotasje og militær organisering i det okkuperte Europa, å sende en mindre SOE-gruppe til Troms ved årsskiftet 1942/43.

For å forberede innsettingen av denne gruppen ble en norsk agent, Erik Reichelt, sendt fra England via Stockholm til Nord-Norge. Han oppsøkte i oktober 1942 kontorsjef i TFDS, Kaare Moursund, i Tromsø. Moursund hadde sammen med redaksjonssekretær Thor L. Knudsen i avisen "Tromsø" allerede i 1940 organisert en etterretningsgruppe i byen. Denne gruppen hadde i lang tid forgjeves prøvd å skaffe seg en radiosender for å formidle opplysninger om de tyske styrkene i landsdelen over til England.

Det er derfor sannsynlig at Moursund ba Reichelt om å skaffe penger, radiosendere og militært materiell til etterretningsgruppen. Men det er likevel usikkert om det ble inngått noen avtale om en slik leveranse. I hvert fall ble ikke noen av Moursunds medarbeidere informert om en slik avtale.

Da Reichelt returnerte til England med opplysningene om Moursundgruppen, forandret SOE planene for sin operasjon, I stedet for "å kontakte lojale patrioter for å danne en gruppe på ca. 20 mann som skulle bli instruert i sabotasje mot flyplassene på Bardufoss og ved Harstad", skulle SOE-gruppens oppdrag nå være "å etablere radiokontakt til personer i Troms fylke som forsøker å danne en hemmelig militærorganisasjon med det formål å gå til aksjon mot fienden på et senere tidspunkt etter ordre fra England, samt å bringe finansiell støtte og et mindre antall våpen og utstyr til trening av denne gruppen".

Denne endringen i oppdraget til "Martin" har ikke David Howarth fått med seg i sin bok. Det blir derfor feil når han skriver: "Det generelle formålet var at de skulle øve opp befolkningen til å drive sabotasje, Spesialoppdraget gikk ut på å angripe den store, tyske militære flyplassen Bardufoss høsten etter".

Den nye operasjonsplanen synliggjør at SOE planla å bruke Moursundgruppen som hjelpere, slik at "Martin"-gruppen ikke ble sendt av gårde for mer tilfeldig å finne hjelpere for å gjennomføre operasjonen.

Dette bekreftes fullt ut av operasjonsinstruksen hvor gruppen, som var planlagt overført til Troms fra Shetland med motorkutteren "Brattholm", var pålagt først å ta kontakt med Kaare Moursund eller Thor L. Knudsen. Men lt. Eskeland, gruppens leder, hadde også fått oppgitt agronom Alf Pettersen på Andøya, sersjant Agnar Breivik på Andøya, fisker Syrekop Jakobsen på Senja, Brox-familien på Senja, lensmannsbetjent Dyrstad på Bjarkøy og distriktslege Matheson på Senja som personer "som var til å stole på". Derimot hadde de ikke fått oppgitt noen kontakter i Nord-Troms.

Landkjenning

Den 29. mars 1943 fikk "Brattholm" landkjenning utenfor Senja ved innløpet til Malangen. Om bord var det tre instruktører fra SOE: lt. Sigurd Eskeland, fenrik Per Blindheim og fenrik Jan Baalsrud samt telegrafisten Gabriel Salvesen. Om bord var også Erik Reichelt, som bare var med for å knytte kontakten til Moursund og som skulle returnere til Shetland sammen med "Brattholm"s syv besetningsmedlemmer.

Da "Brattholm" skulle seile inn Malangen, hvorfra Eskeland og Reichelt etter operasjonsinstruksen "skulle ro til Tromsø for å ta kontakt med Moursund eller Knudsen", oppdaget de en tysk vaktbåt lenger inne i fjorden. Eskeland bestemte da at "Brattholm" skulle seile videre på yttersiden av Kvaløya. Utpå ettermiddagen ankret derfor skøyta opp i Toftefjorden på Rebbenesøya. At Rebbenesøya ble valgt, kan skyldes at Eskeland før krigen hadde reist som postekspeditør på lokalbåtene til TFDS, og at han derfor hadde kjente i området.

Samme kveld dro Eskeland og et par av mannskapet i "Brattholm"s lettbåt for å finne noen som kunne skysse Reichelt inn til Tromsø for å opprette kontakt med Moursund. De var i kontakt med noen fiskere som de fortalte at de var fiskere fra Møre og at de hadde fått maskinskade og derfor trengte noen som kunne frakte dem til Tromsø for å få reservedeler. Men ingen av fiskerne var villige til dette, i stedet henviste de mennene fra "Brattholm" til en annen fisker som hadde egen båt.

Uforsiktighet

Denne mannen ble så oppsøkt av Eskeland, og i følge mannens forklaring i rettsoppgjøret etter krigen, ble han bedt om å frakte en mann inn til Tromsø. Han skulle også ha blitt spurt om han var villig til å skjule en del våpen og utstyr. For dette skulle han få 5.000 kroner og noen matvarer.

Men heller ikke denne mannen var villig til å hjelpe. I stedet henviste han Eskeland til to fiskere på Grøttøya, Jenberg Kristiansen og Sedolf Andreassen.

Deretter forlot mennene fra "Brattholm" fiskeren etter at Eskeland hadde formant mannen om ikke å rapportere dem til tyskerne, noe mannen lovte at han ikke skulle gjøre.

Dersom denne mannens forklaring i rettssaken er korrekt, er det noe av et mysterium hvorfor Eskeland tok sjansen på å tilby mannen 5.000 kroner, to-tre årslønner i 1943, for transport inn til byen og for å skjule våpen og annet utstyr. Men kanskje hadde Eskeland en overdreven tro på hvor villige folk flest var til å motarbeide okkupasjonsmakten. Ut fra at han ikke visste noe om denne mannen, må Eskelands handling betegnes som uforsiktig og lite gjennomtenkt.

Angiveri

Fiskeren, som Eskeland hadde snakket med, holdt ikke sitt løfte. Tidlig neste morgen ringte han til lensmannen og fortalte at han hadde hatt besøk av tre mystiske menn som hadde tilbudt ham 5.000 kroner for å frakte en av dem til Tromsø. Lensmannen ringte da straks til det norske statspolitiet i Tromsø og rapporterte hva han hadde fått vite. Og da man her tilsynelatende ikke visste noen interesse, ringte han litt senere til det tyske sikkerhetspolitiet i Tromsø.

Det skal i denne forbindelse presiseres at denne fiskeren etter egen forklaring i rettssaken mot ham etter krigen ikke rapporterte om Eskeland fordi han var nazist eller støttet tyskerne. Hans handling var forårsaket av frykt for at Eskeland var en provokatør i tysk tjeneste. I dommen, som ble såpass mild som åtte års fengsel, ble det presisert at hans handling hadde vært forårsaket av frykt. Det samme gjaldt også for lensmannens dom.

Kamp

Sjefen for det tyske sikkerhetspolitiet i Tromsø, Kurt Stage, reagerte straks på opplysningene fra lensmannen. Allerede i tolvtiden den 30. mars gikk minesveiperen "R 56" fra byen med offiserer fra Sipo og den tyske kontraspionasjen, Abwehr, om bord.

Da "R 56" kom til Toftefjorden om ettermiddagen, oppsto det en kort skuddveksling mellom tyskerne og mennene på "Brattholm". Etter at skøyta var sprengt i et forsøk på å ramme det tyske skipet, fenrik Per Blindheim drept, telegrafist Gabriel Salvesen og Erik Reichelt såret, overga lt. Eskeland seg sammen med de syv besetningsmedlemmene seg. Bare Jan Baalsrud klarte å komme seg unna.

Tysk rapport

Allerede 1. april ble en rapport om "Brattholm" sendt fra Tromsø til Armeeoberkommando Norwegen i Oslo vedrørende "Sabotagekutter Toftesund". Denne rapporten gjengir først hvordan tyske myndigheter hadde fått kjennskap til mennene fra "Brattholm", før den fortsetter slik:

"Omtrent klokken 17.00 så man fra minesveiperen sabotasjekutteren i Toftefjorden. Da minesveiperen nærmet seg, ble to båter (fra kutteren) satt ut og kutteren ble sprengt. Etter tre detonasjoner gikk kutteren i luften. Ved dette oppdaget ett av besetningsmedlemmene på minesveiperen en attasjeveske som fløy i luften som han fikk berget da det ble satt ut en båt. Attasjevesken inneholdt ulike kart og sabotasjehenvisninger. Flukten til kutterbesetningen ble forhindret med maskingevær- og maskinkanonild. Ved dette ble en mann drept, en mann alvorlig og en mann lettere såret. Ett besetningsmedlem omkom ved sprengningen."

Med andre ord trodde tyskerne at en av mennene (Jan Baalsrud) om bord i "Brattholm" bokstavelig talt var sprengt i luften. Dette ble også bekreftet ved avhør etter krigen av Ottmar Immler, som hadde arbeidet i den tyske kontraspionasjen i Tromsø: "Alt i alt var det 12 menn (om bord i "Brattholm"), en var blitt drept av eksplosjonen, og det fantes ingen ting igjen av ham."'

Dette må også de gjenlevende mennene fra "Brattholm" ha trodd, eller så klarte de å holde tett med at de hadde sett at Baalsrud hadde kommet seg på land og vekk fra stranda.

Hvordan Baalsrud klarte å flykte, er ellers litt uklart. Men i sin egen rapport forteller han at han skjulte seg bak en stein ovenfor stranda. Sannsynligvis klarte han å komme seg dit uten at noen så det, og der oppholdt han seg til "R 56" forlot Toftefjorden.

På veien inn til byen døde Gabriel Salvesen av sine sår. I Tromsø ble de ni fangene utsatt for harde forhør. Dette gjaldt også for Erik Reichelt til tross for at han var såret. Under forhørene kom det frem at Kaare Moursund og Thor L. Knudsen var SOE-gruppens kontaktmenn, og de ble begge arrestert om morgenen 1. april. Videre fikk tyskerne vite at fiskerne Jenberg Kristiansen og Sedolf Andreassen på Grøttøya hadde lovet å hjelpe mennene fra "Brattholm". Vel en uke senere ble også de arrestert.

Sigurd Eskeland og de syv besetningsmedlemmene på "Brattholm" ble 2. april ført til skytterbanen nord på Tromsøya og henrettet på kanten av en fellesgrav. Dagen etter døde Erik Reichelt på sykehuset. Moursund og Knudsen ble sammen med de to fiskerne fra Grøttøya sendt til konsentrasjonsleir i Tyskland hvor de alle senere omkom.

Tragedien med "Martin"-gruppen førte også til at SOE endret sine planer om å organisere militære grupper i Nord-Norge fra England. Det ble nå bestemt at slike grupper skulle forsøkes organisert fra Sverige.

Flukt

I boka og filmen "Ni liv" blir det fortalt at Baalsrud svømte fra Rebbenesøya og over til Hersøya. Dette er ikke riktig. Det var to jenter, Olaug Idrupsen og Dina Pedersen, som rodde ham over Vargsundet til Hersøya hvor han som de første av en lang rekke hjelpere fikk hjelp hos Anna Pedersen og Haldis Idrupsen.

Da Baalsrud kom til Hersøya, var han forkommen. Under kampen i Toftefjorden hadde han fått skutt bort ei tå og han hadde også mistet den ene støvelen. Som kjent fra boka og filmen fikk han etter hvert koldbrann i tærne, noe som førte til at han en tid senere ikke var i stand til å gå. Med andre ord ble han etter hvert helt avhengig av hjelp fra andre.

Hans videre flukt via Bjørneskar, Kjosen, Furuflaten, Revdal og Manndalsfjellene til Sverige, hvor han fikk hjelp fra et stort antall uredde kvinner og menn, er stort sett korrekt fremstilt tidligere og vil ikke bli omtalt her.

Men de to samene, brødrene Aslak og Per Thomas Baal, som til slutt brakte ham i slede over til Sverige, måtte ikke trues med pistol da de i følge boka ble oppdaget av en tysk patrulje i grenseområdet mellom Sverige og Finland. I sin egen rapport sier Baalsrud at de så en tysk patrulje, men at den var langt utenfor skuddhold. At samene måtte trues med pistol for å fortsette, er også helt urimelig da de kunne vente å få dødsstraff for å ha forsøkt å få Baalsrud over til Sverige. Og de fikk heller ikke, som senere påstått, en større pengesum for transporten.

Det kan imidlertid her legges til at allerede fra 23. oktober 1940 i Norge gjaldt en "Forordning om vern mot engelsk spionasje" og en "Forordning av 26. september 1941 mot virksomhet for en fiendestat", som begge kunne føre til dødsstraff for de skyldige. Disse to forordningene ble 12. oktober 1942 slått sammen i en egen "Forordning om beskyttelse av de besatte norske områder" hvor den første paragrafen slår fast at "den som gir husly eller på hvilken som helst annen måte understøtter agenter eller personer som arbeider for en fiendestat", kunne dømmes til døden.

Med andre ord risikerte alle Baalsruds hjelpere dødsstraff.

Epilog

Jan Baalsruds historie er blitt viden kjent, også utenfor Norges grenser, gjennom David Howarths bok og Arne Skouens film. At det nå i ettertid kan vises til at deler av fremstillingen i boka og filmen ikke er korrekt, reduserer ikke Jan Baalsruds minne eller hans innsats for Norge under andre verdenskrig.

I siste del av sitt liv ga Baalsrud selv klart uttrykk for at han ikke betraktet seg som noen helt, og at de virkelige heltgene var de som ga ham hjelp under flukten fra Toftefjorden til Sverige. Hvor viktig dette var for ham mot slutten av livet hans, bekreftes av at hans siste ønske var å bli kremert, slik at hans aske kunne begraves i Manndalen.

Dette ble også gjort. Jan Baalsrud urne står i dag i Manndalen i graven til en av hans hjelpere, Aslak Fossvoll.

Og stiftelsen "Jan Baalsrud", som ble opprettet for å "ivareta, verne om å holde levende den historiske verdi som Jan Baalsruds flukt fra okkupasjonsmakten i 1943 har for befolkningen i de fem kommunene Tromsø, Kåfjord, Storfjord, Karlsøy og Lyngen", har – etter familien Baalsruds ønske – følgende motto: "Mange våget livet og hjalp ham til friheten."