Norske ungdommer har en dramatisk økning i bruken av antidepressiver, og pillebruken fortsetter å øke. Artistene Karoline Krüger og Sigvart Dagslands låt «Ka e du redd for?» har et sterkt budskap, og jeg opplever at det er på sin plass å stille følgende spørsmål: Er vi blitt så redde for hva vi tror omgivelsene forventer av oss at vi glemmer å leve?

Kroppspresset øker!

De som er unge i dag har det tøffere enn det var for bare ti år siden. Hardest går det ut over jenter som i større grad rammes av depresjon og spiseforstyrrelser, mens vold, å droppe ut av skolen og rus er reaksjoner hos guttene. Påvirkningen fra andre mennesker styrer oss, og vi sammenligner oss ofte med andre, og gjerne med idealer vi ser opp til, og da kommer vi kommer stort sett dårlig ut av det. Vi fjerner oss stadig lenger unna det å ha et naturlig forhold til egen kropp og et positivt selvbilde. Jakten på det perfekte ytre blir viktigere enn å ha et sunt helsefokus. Sykt perfekt og sykt selvopptatt, eller et offer for en verden der vi jager etter det perfekte står så sterkt at vi blir paralysert.

Det er betenkelig at ifølge nyere forskning oppgir 85 prosent av unge jenter at de opplever et sterkt kroppspress, og årsaken er knyttet til det presset de opplever fra mediebransjen og reklame. De kroppsidealene som presenteres der henger ikke i hop med virkeligheten. Dette jaget og søken etter det perfekte er en kamp vi etter min mening aldri vil vinne, den vil kun skape en økende andel av tapere.

Et selvbilde som trues!

Fra vi er små og opp gjennom livet styrkes eller svekkes vårt selvbilde. De viktigste faktorene for å utvikle et godt og positivt selvbilde handler om å bli sett, hørt og respektert for den du er. Å få anerkjennelse og støtte, konstruktive tilbakemeldinger, oppleve mestring og avklare forventninger er andre viktige fundamenter. Det er ikke prestasjoner som skal sette standarden for hvor bra du er som menneske. Jeg mener at det er viktig at vi voksne har et bevisst forhold til dette. Har du god selvfølelse, så tåler du at verden av og til gir utfordringer. En positiv og god selvfølelse blir en form for vaksine når livet gir oss motbør og utfordringer. De viktigste arenaene for å få påfyll og vekst på selvbildet er familie, venner, skole og arbeidsplassen. Det som jeg opplever er bekymringsfullt, er utviklingen med at reklame og media i økende grad tar over styringen av selvbildet. Det som presenteres der blir mer betydningsfullt enn det familie og venner gir tilbakemelding på. Varsellampene bør ringe når man opplever at til tross for at man presterer, ikke har glede av det man får til eller oppnår uansett arena, men stadig leter etter nye mål som må oppnås for å bli perfekt. Da må vi revaksinere!

Voksne har et stort ansvar, men tar vi det?

Hvor bevisst er vi som foreldre på våre holdninger og vår adferd når det gjelder kropp og kroppsidealer? Som voksne er vi også forbilder for våre barn, og vi ønsker det beste for dem. Vi er kanskje flinke til å kommunisere verbalt at ungene er gode nok akkurat slik de er, men holder det? Jeg undres av flere grunner, en grunn er min erfaring gjennom mange års arbeid med helse og trening, som har etterlatt et inntrykk av at voksne i stadig økende grad lar seg påvirke av media. Det andre er at jeg opplever at hvordan vi forholder oss til kroppspress og kroppsidealer er avhengig av hvilke holdninger venner og familie har. Er vi bevisste på hvordan vi opptrer og hvordan vi påvirker andre? Det er lett å falle for fristelsen å kommentere hvordan folk ser ut, hva de presterer eller hva de gjør, men forteller det hvem og hva de er som menneske?

Fra ord til handling!

Jeg tror at det presset som kommer i sosiale medier påvirker oss i mye større grad enn vi er klar over selv. Det er ikke lett å holde stand og unngå å bli påvirket. Derfor mener jeg at vi voksne må innta en enda tydeligere rolle. Det er tøft å stå opp for det du tror på, ta ansvar for egen helse og for eget liv. Vi har alltid et valg, men hva vi velger gir konsekvenser. Det er ikke hva vi sier, men hva vi faktisk gjør som lærer bort holdninger.