Skrivekløen har ikke vært særlig påtrengende i 2018. Egentlig litt merkelig da det burde være nok å skrive om. I alle fall sier de så – de som prikker i meg og etterlyser nytt Sideblikk.

Internasjonalt og nasjonalt er det «metoo», Donald Trump, rikmannsfesten i Davos, NRK-flausen å gjøre de lokale nyhetssendingen klokken 18.45 om til tre ganger 5 minutter «flimre forbi»-TV – samt ørten ulike idrettsarrangementer, som dominerer bildet.

Lokalt er det lite nytt som skjer. Innfartsveien til Tromsø – E8 i Ramfjord, foreslås å bli sterkt redusert i sikkerhetskvalitet. Og det før den egentlig er endelig avklart, vedtatt og igangsatt. Har du og jeg hørt det før? I 30/40 år har den lite edruelige farsen kjørt av veien, og blitt dratt opp. For så å havne i grøfta igjen. Slik har den ”fyllekjørt” så lenge at intet forsikringsselskap ville ha tatt imot ei forsikring på den prosessen.

Og da er det gått langt. Så når den endelige beslutningen kan kjøre på strøken asfalt, gjennom Ramfjord og inn til Tromsø – vet ingen. Så hvorfor bry seg om en ny hump i beslutningsprosessen? Det kommer garantert nye innspill og vurderinger for politikere og Statens vegvesen å være uenige om – før den veistubben er klar for igangsettelse. Så å ta tak i den farsen, er vel ikke annet enn energisløsing? Kostnadene med arbeidet over bortkastede planforslag over 30–40 år, har antakelig vært nok til å dekke både 4 felts vei og midtrabatter, vil vel både du og jeg tro.

Her til lands har Tromsø tatt initiativet til å bli en plastfri by. Selv om det er umulig å nå målet 100 prosent, så er det en kjempeutfordring for oss alle til å bli mye bedre i mindre plastbruk–og bedre sortering. Virkelig et kvantesprang i å tenke stort av Røymo & Co. Nå har byens øverste leder lagt lista for deg og meg–og synliggjort av vi i Tromsø, tar på alvor at plastforsøplingen er en av vår tids største utfordringer. Og da spesielt av havet. Det er faktisk havet og dets levende «innhold», vi her oppe antas å leve av i de kommende mange, mange år. Så godt tenkt – Kristin Røymo.

”Metoo” er fortjent nok blitt en gedigen sak. Svært nødvendig og vekkende for alle som har utført trakassering – og til alle som har sett en annen vei når den type oppførsel har skjedd. Og der ligger vel egentlig hovedpoenget med hele trakasseringsfokuset? For at ”små” menn med stor makt, har misbrukt den makt deres posisjon har gitt dem–enten i form av at de har stor kontantbeholdning eller en tung samfunns- eller jobbposisjon, har vært der til alle tider. Og vil fortsette og være ei utfordring, så lenge det finnes miljøer med damer og herrer i en alkoholfuktig setting.

Så vi får håpe at «metoo» gir overgripere en advarsel om at varselklokkene nå kommer til å kime som bare fanden når de prøver seg på slibrige trakasseringer av et eller annen slag. Og så må du og jeg ikke overse den type aktivitet når vi ser at det skjer. Og det vil fortsette å skje. Noen menn er urimelig høye på seg selv, og medisin for å redusere den troen, er fortsatt ikke på markedet. Så dermed blir det opp til den nye våkenheten «metoo» har skapt, å redusere skadevirkningen av denne trakasseringen.

Det krever også edruelighet fra trakasseringsofres medsøstre. Vi ser at det er noen som fristes til å hive seg på den oppmerksomhetsbølgen «metoo» gir–men som intet har med en grov trakassering å gjøre. De er med på å utvanne «metoo» sin viktighet.

Her har også media en viktig rolle. Selv om det er fristende å skrive om at kjendis A eller B har blitt befølt, så er det ikke en helt uvanlig relasjonsøvelse i fuktige fester – og sjelden noe å hente fram. Bortsett fra at overskriften skaper noe større opplag – og litt oppmerksomhet for en kjendis eller to.

Rikmannsfesten i Davos har hatt sitt årlige show. Her møtes alt som kan krype og gå av folk og land med skikkelig stinn pengebok. Det inkluderer selvfølgelig Norge. Ett av verdens rikeste land.

Men hva som kommer ut av Davos-møtene er vel heller litt vanskelig å se. De har vært avholdt i 50–60 år, men fortsatt er det et gjentakende tema som diskuteres–og diskuteres. Verdensøkonomien preges fortsatt av at de rike blir rikere–og de fattige blir fattigere. Forskjellen mellom fattig og rik, har aldri vært større. Davos kommer sikkert til å prate om det – også til neste år. Og da er garantert forskjellen – og all uro og mishag, det skaper, ikke blitt noe mindre.

NRK har en merkelig organisasjonsform. En utfordrende blanding av ”butikk”, nyhetsformidler, underholder, kunnskapsspreder og en gedigen pengemaskin. Flere milliarder betaler du og jeg inn til dem, for at de skal gi deg og meg det som de er lovpålagt å utføre.

De har bedt om mer penger, men ikke fått det helt som de vil. Det straffes du og jeg med, ved at de kutter i de lokale TV-nyheter. 15 minutter før kl. 19.00, er blitt skremmende lik den gamle filmavisen som flimret over kinolerretene i Chaplintempo. Nå er bomskuddet på 5 minutter, kneppet litt til opp–og blitt til 10 minutter.

Når NRK er så kostnadssøkende for å bedre sin økonomiske effektivitet, så lurer kanskje både du og jeg på om de kanskje burde se på alle de idrettsarrangementer de så til de grader har overbefolket av reporterer. Se for eksempel på skiskyting. Der er det flere NRK-medarbeidere, enn løpere fra Norge.

To sitter i ”bua” og analyserer om løpere er sliten, går teknisk riktig, har gode ski og alt annet de kan synse om. For de synser på det som du og jeg ser klokka viser. Den viser oss faktisk hvordan den enkelte løper ligger an mot. andre. Og klokka synser ikke. Den er faktisk helt korrekt. Dernest har de en som forteller deg og meg om våre løpere treffer midt i blinken, til venstre, til høyre, over eller under. Og i verste fall bommer. For oss TV-tittere er treff, treff–og bom, bom. Det kan ikke endres. I alle fall ikke av NRK sin skyteekspert. Så enkelt er det. Og det sier resultatet oss. Veldig tydelig.

I intervjusonen står det to frittgående reportere. Hver gang i nye boblejakker, og stiller spørsmål som hva løperen kunne ha gjort annerledes–og hva de forventer seg av resultater i fremtidige løp. Spørsmål om det ukjente – som får Åndenes Hus spørsmål, til å virke som en lett konfirmasjonsoverhøring.

I fotball er det enda verre. Der sitter et ekspertpanel og forteller oss hva vi vil få se, før kampen starter. Dernest forteller to oss hva vi ser under kampen. Og på indre bane er det to som intervjuer spillere i hva de mener om det vi nettopp så. Til slutt blir vi fortalt av det samme ekspertpanel hva vi egentlig så. Ut fra deres mening. Idrett skal ikke være enkelt.

Eller hurr?