Det har i den senere tid skjedd en markant endring i hvem som underholder deg og meg – og som sørger for at media får stoff til «å leve» av. Det virker å være det offentlige Norge.

Vi står nå midt opp i en opprivende diskusjon om hvor fylkesbyråkratiet og politikere skal ha sitt hovedsete – i Vadsø eller i Tromsø. Tidligere Ap-dronning i nord, Helga Pedersen, går kraftig imot den vedtatte sammenslåingen av de to fylkene. Diskusjonen henter opp flere og flere engasjerte. Og det som ofte skjer i et stort landområde – med få innbyggere, er at innleggene blir smalere og smalere – og mindre og mindre realistisk konstruktive.

De fleste baserer sine holdninger for Vadsø eller Tromsø, på følelser ut fra sin tilknytning til det ene eller andre stedet. Og følelser har dessverre den ulempe at de ofte er noe lite konstruktive og presise i sine konklusjoner. Og når hjerte og hjerne slåss om å vinne, så er det som oftest hjerte som stikker av med seieren. Å slå makten følelser har, er ikke en enkel sak.

Helga Pedersen sier at det er tilnærmet idioti å slå Troms og Finnmark sammen til et stort fylke. Det saklige i å analysere hva som er best for å videreutvikle og styrke det nye fylket Troms og Finnmark, basert på hva som er styrken og svakheten til dagens to fylker, synes å være lite påaktet. Styrken til ett av fylkene, kan hjelpe det andre fylket til å bli sterkere totalt sett, og dermed tilføre det nye fylket mer fremtidsrettet kraft. En slik tilnærming ser ut til å være mangelvare.

SOFT analyse heter det når næringslivet skal foreta vurderinger og analyser for å ta de riktige beslutninger for fremtidssatsinger. Men våre politikere – og sikkert du og jeg også – synes fortsatt å være på samme nivå som småunger når de skal løse en maktkamp. Da blir det løst ved å henvise til at «min pappa er sterkere enn din» – og dermed er det meste i boks.

Finnmark sies å være et usedvanlig spennende fylke med store naturressurser som kan videreutvikles for fremtiden, mens Troms er et mer akademisk sterkt fylke. Et fylke med stort utdanningsnivå og forskerkompetanse. Et naturlig sted for å få potensielt kvalifiserte akademiske fylkesbyråkrater til å slå seg ned.

De har ofte akademiske kvalifiserte samboere, der Tromsø er beste alternativ for de til å få seg jobb tilpasset utdanningen. Mens Finnmark i større grad trenger kompetanse, nettverk og handlingsenergi for praktisk næringsutvikling – og kapital til en sådan satsing. Så hvorfor ikke bygge videre på den erkjennelsen – og hente ut det beste ved en sammenslåing?

Nå gjør vi det vi alltid har gjort her oppe. Står på hvert vårt nes og skuler på hverandre. Det gir liten utvikling, fremdrift og nytenking. Men vi kan fortsatt bruke god gammel hersketeknikk på en positiv måte. «Min pappa er sterkere enn deg på akademisk, utdanning, forskning og attraktiv beliggenhet» – så der vinner Troms. Mens «din pappa er sterkere enn min – på naturressurser, muligheter for næringsutvikling og fremtidsrettet internasjonal næringstransport», så der vinner Finnmark. Enkelt og greit – og ganske så kjent måte for oss i nord å løse kraftkrevende konflikter. Brukt fra barnsbein av.

I Kvænangen er det brutt ut åpen krig i det offentlige styringssystem. Rådmann skal sparkes og Ap med ordfører, står på sine meninger om tingenes tilstand, mens varaordfører og resten, har helt ulike meninger enn Ap om hva som er den beste styrkedrikken for den lille kommunen med 1200 beboere – 200 av dem ansatte i kommunen.

Det er altså en kommunal ansatt for hver sjette beboer i Kvænangen. Men å krangle om hvem som kan og vet mest – det kan de til gagns. Og der som på mange andre små steder, så blir avstanden i kommunikasjonen langt, langt større og komplisert – enn hva størrelsen tilsier.

Men det som har overskygget alt i media er OL i Sør Korea. Et manifest på hvor steike tollat idrettsverden er blitt. Et idrettsarrangement som ingen ende har i pengebruk, korrupsjon, idioti, dopbruk og oppmerksomhetskåteri. Et gedigent show i materiell og økonomisk overflod. Et stadion til 800 millioner kroner skal visstnok rives etter at OL og Paralympick er ferdig. Den er da brukt hele fire ganger.

Hva dette haraballet kostet oss – og hvor mange VIP-er, offentlige og halvoffentlige personer som smøg seg smilende rundt i Norges OL-kostymer, vet ingen. Og «ingen» ønsker vel å vite det heller. Det kan nok både du og jeg anta. For svaret kan være økonomisk pinlig å forklare.

En helt annen økonomisk side er all den krig og fattigdom som vises på TV. Personer som lider under den mangelvare det er på økonomisk og religiøs balanse i verden. Det florerer av krig og ufred – som dreper og dreper. Barn og sivile blir uskyldige ofrer. Ofte fordi enkeltpersoner har speilbildet av seg selv som den som vet best for alle i landet.

Halve landet blir bombet sønder og sammen – og tusenvis dør for at «den utvalgte» skal få styring på sine landsmenns tanker og meninger. Og det mens store deler av verden sitter på ræva og ser en annen vei. Og du og jeg applauderer og engasjerer oss i et økonomisk uhyre av et idrettsarrangement.

Hva skal vi kalle det vi leser om av lederlønninger i UNN og Helse Nord? Etterlønnsnivået til avgåtte ledere på UNN og i Helse Nord har virkelig tatt av. Først sier Tor Ingebrigtsen at han skal gå av fordi 11 år i sjefsstolen er nok, så han skal nå bruke tid på andre oppgaver i helsevesenet her nord.

Så kommer det fram at Ingebrigtsens returbillett til yrkeslivet var særdeles raus. Det kan virke som om at når noen forhandler sluttpakker i det offentlige – så tenker ikke forhandlerne på hvem som skal betale gildet. Det gjør jo det offentlige. Du og jeg via skatteseddelen. Da blir resultatet ofte særdeles rause sluttpakker – ala Tor Ingebrigtsen. Men så avsløres det at i Helse Nord, så vrimler det av slike overdådige sluttpakker. De er like mange – og tydeligvis like smittende, som en noe over middels flatlus-epidemi, etter en noe løselig kveld på byen.

Og når topptunge helsepolitikere blir spurt hva de tenker å gjøre med de offentlige skjulte etterlønnsavtaler, så henviser de til en av sine utallige rådgivere – eller styret i Helse Nord. Hallo! Verken du eller jeg har stemt på en rådgiver – eller et styre. Vi har da stemt på den politiker vi – antakelig noe feilaktig – hadde tro på kunne ordne opp i saker og ting. Men der bommet vi. Skulle nesten tro vi kunne vært deltakere på det norske damelandslaget i skiskyting.

Men til unnskyldning, så får politikere flere og flere baller å sjonglere og holde orden på. TV viste for ei tid tilbake en snøballkrig i Vadsø. Den var sponset av kulturmidler over det offentlige budsjett. I mine unge dager så ble snøballkrig med nabogater sponset med mye kjeft og husarrest. Spesielt hvis man var så (u)heldig å treffe med en steintung snøball. Men i disse dager får de penger for å pælme av gårde en snøball. Så du og jeg kan skjønne at det er tunge beslutninger som må tas i dagens politiske hverdag.

Av og til kan det være fristende å be politikere kun gjøre det de kan veldig godt – og siden det synes å være relativt lite, så blir det heldigvis kanskje ikke gjort så mye. Og det er antakelig billigst.

Eller hurr?