Sideblikk

Tromsø på godt og vondt

Selvfølgeligheter er alltid det vanskeligste å huske på å verdsette og lovprise. Så er det nok også med din og min holdning til Tromsø, skriver Bjørn Andreassen.
blogg

Vi står opp. Vandrer rundt i byen. Ser på den fantastiske naturen som omgir oss – uten at vi egentlig ser det vi ser, og dermed glemmer vi å verdsette den praktfullhet som naturens scene har skapt – og som du og jeg er daglige vandrere i. Det spesielle – og vakre med Tromsø er liksom blitt en selvfølgelighet. Men det er vel ingen som tviler på at vi bor i en by det er grunn til å være stolt av.

Jeg var forleden oppe på Fjellheisen og så utover Tromsø – med omliggende fjell og fjorder, og konstaterte at de som virkelig ser, og ikke bare ser – uten å se, blir stolte av det fantastiske panorama de skuer utover.

Vi ser fjellene på Kvaløya som etter hvert som dagen siger mot sin slutt blir sterke kulisser for solens vandring mot nattens hvilested i vest. Eller når fjellene – i perioden med midnattssol, sparker sola i baken, slik at sola ikke får nattens hvile bak fjellenes hakkete dundyner. Og slike praktfulle syn, gliser storslått og vennlig mot oss, mens det speiler seg i blankt hav. Naturens evige speil. Og vi ser alt det andre storslåtte, som hviler sine ansikt i havets blanke overflate.

VIL FREMSNAKKE: Bjørn Andreassen er lei av at byens innbyggere er mest opptatt av å finne feil og slenge dritt. Nå vil han gjenopplive framsnakk-trenden.  Foto: Tom Benjaminsen / iTromsø

 

Fjell og fjorder har helt naturlig skjønt verdien av å spille på lag. De vet – uten noe kurs i emnet, at samarbeidet dem imellom gjør dem utrolig vakre. Og stundom får de sola med seg for å forsterke det praktfulle synet de daglig setter opp for deg og meg. En gjensidighet som skaper et nydelig maleri – og balsam for våre sjeler. Og snur vi litt på hodet, ser vi Tromsdalstinden, som alltid står der og minner oss på at den er fjellenes fjell. Det er nesten så vi fristes til å rope. Halleluja.

Vi kan med trygghet slå fast at vi bor på et fantastisk sted der byens beliggenhet ikke kunne vært bedre planlagt. Selv den beste landskapsarkitekt må innrømme at å se Tromsø fra Fjellheisen gir ydmykhet. Enkelt og greit.

Men så har vi alt det andre med å bo i Tromsø. Som din og min raushet til å få alle – fastboende som besøkende, til å føle seg verdsatt. Føle at vi bryr oss om hverandre. Ser hverandre på en god måte. Gi det lille ekstra som gjør den store forskjellen. Være raus på en god og fin måte. Vise god og hjertelig gjestfrihet. Gi litt tilbake av naturens sjenerøsitet til deg og meg. Det er en evig utfordring, som vi kanskje stundom kan løse noe bedre. Gjøre hverandre gode. Rett og slett. Det genet kan det synes som om Høyre i Tromsø – ikke har store doser av.

Det sies at benevnelsen på en nytenkende, åpen og kreativt søkende politiker, er arbeidsledig politiker. Høyre i Tromsø har vel bevisst at så er tilfelle. Velgere i Tromsø hadde fått ei hyggelig politisk utfordring. Ved valget om knappe ett år, så hadde Høyre og Ap signalisert hvem som skulle bli partienes toppkandidater. Ap valgte en inngrodd og suksessrik tromsøværing med stort tromsøhjerte – Gunnar Wilhelmsen. Høyre valgte å satse på Jens Johan Hjort. En tilflyttet, men ihuga tromsøpatriot.

Duellen dem imellom ville ha blitt spennende, og du og jeg ville få anledning til å vise litt toleranse for at verken Gunnar eller Jens Johan – og du og jeg for den saks skyld, ikke alltid er i alles vater med sine uttalelser og meninger. Og vi ville få se om de ville være litt som fjellene og fjordene rundt oss? Våge å være rause med hverandre? Spille hverandre gode? Noe som ikke synes å være en øvelse med stor slitasje i den politiske verden.

Du og jeg oppfatter kanskje ikke Gunnar og Jens Johan som typiske politikere. Innvevd i politikkens uklare svarteknikk. Og skolert i politikkens noe diffuse pensum.

Begge signaliserte respekt for hverandre – og pratet ikke sin politiske motstander nord og ned. Kanskje en noe unødvendig øvelse, for det kan synes som om det er nok av Tromsøværinger som synes å ha den geskjeften som sin yndlingsøvelse. Spesielt i politikken.

Jens Johan har et vesen som gjør han godt likt av de aller fleste. Gjøre alle til lags, og da går han på veldig tynn politisk is. Det er en nesten umulighet. Men Jens Johan er en meget hyggelig mann, med åpent sinn for de fleste – og det meste. Men de fleste som har den holdningen har ofte store tanker om seg selv – og sine meninger og holdninger. Altså både en styrke og en svakhet. Det fikk Høyre erfare i hans ordførerperiode – og sist, svaret hans på Frp sitt bompengeutspill.

Jens Johan synes å ønske et størst mulig tverrpolitisk samarbeid. Basert på hva han mener er best for Tromsø – og ikke bare en navlebeskuende øvelse i hva som er best for Høyre.

Svakheten i en slik øvelse er selvfølgelig hvor stor hans kvalitet og kompetanse er til å konkludere med hva som er den beste løsningen. For Tromsø. Den utfordringen Jens Johan ga den etablerte konservative delen av Høyre, ble tydeligvis for komplisert og splittende. Deler av Høyre fant hans politiske væremåte og uttalelser, noe svakt forankret i partiets labyrinter av meninger, holdninger og konservatisme. Så Jens Johan trakk seg fra 1.-plassen på Høyres valgliste. Til stor skuffelse for dem som så fram til Gunnar og Jens Johan dueller – fram mot valget i 2019. Og ikke minst de som så fram til å få en nytenkende politiker til rors i byen.

Jens Johan falt nok for eget grep, for da Frp kom med sitt krav i bompengesituasjonen, og han som svar åpnet døra for et samarbeid lokalt med Ap. Det ble det bråk av. I Høyre. Og kanskje et noe forhastet avslag fra Gunnar i Ap. Men er det så dumt å prøve noe nytt? Nåværende tromsøpolitikere er vel ikke landskjent for å være spesielt produktive og nyskapende?

Kunne det bli en mer produktiv politikk ved at de to store partiene Ap og Høyre – med ikke så veldig ulike politiske programmer, kom sammen i en forsiktig bamseklem? Antakelig helt urealistisk ut fra holdningen til dagens politiske utøvere. Men kanskje valget i 2019 vil gi oss politikere som ser at fasitsvaret på alle samfunnets utfordringer, meget, meget sjeldent ligger i ett partis program?

Gunnar og Ap ser ut til å tenke nytt i sin søken etter gode lokale politikeremner. Styrke laget med spennende og engasjerte tromsøidealister. Steinar Nilsen, Inge Takøy, Anneli Drecker er blant dem som kan havne i bystyret for Ap. Gode navn med en samfunnskompetanse vi trenger i politikken.

Vi ser at politikeryrket i stor grad tiltrekkes av unge menn og kvinner med store doser av tro på seg selv – og sine holdninger og meninger. Godt innpakket i rimelig gode verbale evner, men med liten livs- og yrkeserfaring. På mange måter er de imponerende «figurer». Det skal mye mot til for å stikke hodet inn i det vepsebolet politikken er, så vi som ikke er helt der, kan ikke annet enn å være imponert over politisk ivrige unge mennesker.

Så når kandidatlisten for hvem partiene nominerer til sine ordførerkandidater er klare – la oss ha fokus på helheten i deres kvalifikasjoner for ordførerjobben. Det som gjør slik at det er de – og ikke du og jeg, som er egnet til å bekle den krevende jobben det er å være topp-politikeren i Nordens Paris.

Du og jeg får ganske sikkert ikke den utfordringen. Vi som er så heldig – eller uheldig, at vi er vurdert til ikke å ha nok kompetanse og karisma – til å bekle den ærefulle og krevende jobben det er å være ordfører i spennende og naturskjønne Tromsø.

Og det er antakelig det beste – for alle parter.

Eller hurr?