Onsdag 23. september leste jeg i Nordlys en 8-siders reportasje om svikt i omsorg ved sykehjem, eldreinstitusjoner og hjemmetjeneste i Tromsø kommune. Reportasjen avdekket at det meste som kunne gå galt, faktisk gikk galt fra tid til annen. Ikke akkurat «oppbyggelig sengelektyre» for en mann i sitt 75. år, og spørsmålet «blir det snart min tur?», nådde å snike seg inn.

Et annet og mer bastant spørsmål meldte seg også, og med full tyngde: Hvordan i huleste havnet vi i denne «smørja»? Jeg har en del tanker omkring dette. Vi smykker oss gjerne med at Norge er verdens rikeste land. Det vi sjelden nevner er at vi også er Verdens dyreste land. Personlig mener jeg at det norske kostnadsnivået er en vel så stor trussel mot en god eldreomsorg enn mye annet. Jeg er medlem av to pensjonistforeninger og har, særlig de siste årene, deltatt på forskjellige informasjonsmøter om fremtidig eldreomsorg. Dette går igjen: Det er for dyrt å ansette det man egentlig trenger av personell, dessuten er tilgangen for liten. Selv om hver tredje elev i videregående skole skulle velge helse- og sosialfag, ville det antakelig ikke nytte. Svaret blir derfor flere tekniske hjelpemidler og flere elektroniske «duppeditter», for eksempel sensorer som skal registrere om og hvordan pasienten sover etc. Nordlys-rapporten viste (selvfølgelig) at denne elektronikken svikter fra tid til annen, som all annen elektronikk. Dessuten er det ikke alltid så lett for «en gammel krok», som kanskje vokste opp i en tid da dampmaskinen, telegrafen og det elektriske lyset fremdeles representerte fremskrittet, å tilpasse seg all elektronikken. (Det er forresten heller ikke SÅ lenge siden mobiltelefonen fortsatt hadde en liten antenne!)

Men det er altså omsorgspersoner som først og fremst trengs i eldreomsorgen, og hvor henter vi dem? Da jeg begynte i arbeidslivet vinteren 1958, var det 48 timers arbeidsuke og lønna var 290 kroner i måneden. Arbeidsplassen var på andre siden av jordkloden og kontrakten lød på to år! Selvfølgelig ble dette endret på opp igjennom årene, og til de grader. Hvert eneste lønnsoppgjør bar bud om høyere lønn og kortere arbeidstid. Dette resulterte igjen i høyere priser, høyere avgifter og mere skatt. Vi har i Norge, ved hjelp av denne «spiralen», malt oss inn i et hjørne og her må vi sitte til malingen er tørket! Det fantaseres nå om en fremtidig 6-timers arbeidsdag. Prøv å få den turnusen til å gå opp i en døgnkontinuerlig drevet institusjon som da må ha fire skift! Derfor mener jeg at det norske kostnadsnivået antakelig er den største trussel mot en fremtidig eldreomsorg. Kall meg gjerne «bakstreversk».

Hva kan så gjøres? Først og fremst må Ap, LO og de andre partiene på venstresiden kvitte seg med sin fobi når det gjelder privatdrevne syke- og eldreinstitusjoner. De må slutte med sin propaganda om at en omsorgsperson i en privatdrevet institusjon er en dårligere omsorgsperson enn den i en statlig-kommunalt drevet. Det private næringsliv må på sin side ikke ha overdrevet høye krav til lønnsomhet i disse institusjonene. Det får holde at kundegrunnlaget er konstant og økende. Internasjonale veldedige organisasjoner som Frelsesarmeen, Caritas, Røde Kors, Odd Fellow, Lions Club, etc. bør ønskes velkommen inn i norsk eldreomsorg. (Husk at St. Elisabeth i Tromsø i flere tiår ble drevet av katolske nonner!) I påkrevet tilfelle må også nære slektninger av pasienten få lov til å trå til som ufaglærte hjelpere. Eldreboliger må bygges og organiseres slik at friske eldre også kan hjelpe de mer pleietrengende naboer.

Gjør ikke staten Norge og kommunen Tromsø noen av disse grepene i nær fremtid, frykter jeg at vi i en fjernere fremtid må takke ja til internasjonal hjelp, på «misjonsstasjonsnivå!!»