Jarle Lauritsen og Knut Wilhelmsen bør tenke over hva de er i ferd med å frarive og rasere i Sylvi og Asbjørn Johansen`s liv og eksisterende næring. De har ivaretatt og bygd opp en gård med husdyrnæring som er avhengig av trygge utmarksbeiter til husdyrene. Gården fremstår som ei perle, rettet mot utenlandske turister som ønsker personlige og spesielle opplevelser i Nord-Norge. 26 års kamp og press fra utbyggerne har tappet grunneierne både fysisk og mentalt. Vi stiller derfor spørsmål ved om det aldri vekker andre tanker og medfølelser hos utbyggerne når de seigpiner mennesker i 26 år, eller er de fastlåst i fremtidsdrømmer og egen profitt.

For noen år tilbake sto Knut Wilhelmsen på vår familieeiendom sammen med planleggere fra kommunen og representanter fra fotballgruppa i Ulfstind. Sammen hadde de store planer om stort idrettsanlegg med 2 fotballbaner og servicehus i sandtaket ved inngangen til Tønsvikdalen (i dag parkeringsplass). Vi drev næring med sau og så med skrekk på hvilke fatale konsekvenser det ville få for vår drift blant annet med ut- og innbringelse av beitedyrene. Skrekken for å bli fratatt våre rettigheter var smertelig vond, men vår advokat gjorde kort prosess på planene. I 2014 fikk Ullfstind et flott anlegg på Tønsnes, godt skjermet fra boliger og næring. I dag kan vi frakte beitedyrene trygt opp Tønsvikdalen og turgåere og familier med barn kan nyte naturen.

Vi har et håp om at endringene i den politiske sammensetninga i Tromsø kommune tar en ny gjennomgåelse av saken. Vil «mennesker» i det offentlige støtte saker hvor private pengesterke utbyggere tilrøver seg andres eiendom og eksisterende livsverk. Hvilke betydning får fellesskapet til naturopplevelser for innbyggerne i storbyen Tromsø, i motsetning til store hytte- og hotellbygg med betalingsanlegg?

Vi føler sterkt det presset som Sylvi og Asbjørn med familie har måttet leve med i 26 år og håper at god bistand og hjelp kan vinne fram med et rettferdig endelig resultat.

Hvis ikke kan Arctic Center for alltid gi minner om skammens dal.