Fylkeskommunen har fått innskrenket sitt handlingsrom i statsbudsjettet. Den store taperen er lokaldemokratiet. For når vi mister det politiske handlingsrommet både på lokalt og på fylkeskommunalt nivå: Hva skal vi da med politikere? Da er vi kun Stortingets forlengede arm som forvaltere av statlige standarder for offentlig tjenestetilbud.

Per-Willy Amundsen (Frp) og Ole-Johan Rødvei (H) har begge tatt et oppgjør med Fylkesrådet i Troms og måten vår å lese forslaget til statsbudsjett på. Og det må de få lov til.

Men det endrer ikke utfordringene våre som fylkespolitikere dersom regjeringen får det som den vil. I tråd med overordnede målsettinger fra denne regjeringen om økt sentralisering får vi mindre både økonomisk og politisk handlingsrom til å bygge og utvikle lokalsamfunn. La meg forklare hvordan.

Geografisk sentralisering. Det nye inntektssystemet favoriserer befolkningstette områder fremfor distrikter. Dette er ikke noe vi har sagt, men noe som Kommunal- og forvaltningskomiteens på Stortinget har påpekt. Den samme komiteen påpeker at Oslo tjener om lag 600 millioner kroner på endringene, mens Sogn og Fjordane taper 250 millioner. Denne omfordelingen er det departementet i statsbudsjettet kaller «et bedre og mer rettferdig inntektssystem».

Når det nye inntektssystemet er fullt ut faset inn vil Troms fylkeskommune ha 90 millioner mindre i året å bruke til å drifte videregående opplæring, samferdsel, kultur, tannhelse og næringsutvikling.

En forventet befolkningsnedgang vil gi oss ytterligere nedgang på 22 millioner kroner i 2019.

Har inntektssystemet en normativ side? Er det urimelig å hevde at et system som økonomisk straffer regioner som opplever befolkningsnedgang ved ytterligere inndragninger også bidrar til å forsterke en slik nedgang? Vi synes ikke det. Vår ambisjon er sterke lokalsamfunn i hele Troms, og vi vil bruke våre stemmer til å tale mot politikk som truer dette.

Byråkratisk og forvaltningsmessig sentralisering. Regjeringen tar en omkamp på statliggjøring av skatteinnkreving. De styrker Forskningsrådets og Innovasjon Norges nasjonale programmer på bekostning av de regionale initiativene og regionale kontorer. Innfusjoneringen av Bioforsk til NIBIO og en planlagt nedleggelse av forskningsstasjoner, blant annet på Holt, trekker i sentraliserende retning. Nedleggelser av lokale fiskerikontor og styrking av de regionale og det sentrale nivået er et annet eksempel. Og enda har vi ikke begynt å snakke om politireformer og endringer i forsvarsstrukturen. Hovedbildet er altså tydelig. Forvaltning flyttes ut av lokalsamfunn og til regionnivå, og videre fra regionnivå til et sentralt nivå.

Politisk sentralisering. Det er en kjensgjerning at dagens regjering ikke ønsker å ha det fylkeskommunale/regionale folkevalgte nivået mellom kommune og stat. En stadig utarming av den fylkeskommunale økonomien må ses i lys av dette, og tolkes som en bevisst politikk for å tømme nivået for reelt politisk innhold. For når rammeoverføringene over tid senkes til et nivå hvor man har lite økonomisk handlingsrom utover drift av statlig pålagte oppgaver, blir vi mer forvaltere enn politikere.

I likhet med kommunene i Troms får også fylkeskommunen høyere inntekter i 2016 enn i 2015. Men når disse inntektene justeres imot forventet lønns- og prisvekst og imot kostnader som regjeringen gjennom statsbudsjettet pålegger oss å dekke, er bildet et helt annet. I 2016 har vi derfor kun 1,1 millioner kroner ekstra å rutte med.

Men heller ikke denne millionen er særlig fri. For i budsjettet ligger også en tydelig føring fra regjeringen om å bruke om lag 2,5 millioner kroner til økt lærlingtilskudd og om lag 19,5 millioner til styrking av veivedlikehold. Følger vi opp dette, starter vi altså med en underbalanse på 21 millioner.

Dette understreker vårt poeng om økt politisk sentralisering gjennom tapping av økonomiske ressurser: Våre inntekter er forventet brukt til de satsingene regjeringen ønsker. Underfinansieringen innebærer at vi ikke har rom til våre egne, politisk prioriterte satsinger, men må se at politiske prioriteringer utelukkende handler om hvilke tilbud som skal bygges ned.

Mindre til utviklingsprosjekter. Våre virkemidler til utviklingsarbeidet – Regionale utviklingsmidler (RUP) og kompensasjonsmidler for differensiert arbeidsgiveravgift (RDA) – er mer enn halvert gjennom de siste fem årene. Selvsagt innebærer dette en ytterligere svekkelse av det politiske handlingsrommet!

Dette er penger som er brukt til å fylle kommunale næringsfond, til bredbåndsinvesteringer, til kommunale og interkommunale utviklingsprosjekt og til leverandørutvikling og andre bedriftsrettede tiltak. Arctic Race, TUIL Arena og Flerbrukshallen på Rustahøgda er eksempler på prosjekter som er realisert ved hjelp av regionale utviklingsmidler.

Ved hjelp av disse pengene har vi kunne understøttet kapitalsvake regioner og næringer, bygget kunnskap og kompetanse, banet vei for nye næringer og slik levert bidrag til at særlig befolkningssvake og næringssvake regioner og lokalsamfunn fortsatt skal kunne bestå.

Privatisert utvikling. Kommunal- og regionaldepartementet, som er Per-Willy Amundsen sitt eget departement, begrunner kutt i utviklingsmidlene med et «Vi har lyttet til bedriftene – for det er de som skal drive utviklingen. Bedriftene ber om bedre veier, og det får de. Bedriftene ber om skattelette, og det får de. Bedriftene ber om mer midler til forskning og utvikling, og det får de.»

Slik privatiseres utviklingsarbeid til et bedriftsansvar. Samtidig snevres etter mitt syn forståelsen av hva utviklingsarbeid egentlig er inn til en svært avgrenset øvelse. For handler utvikling av lokalsamfunn kun om næringsutvikling, eller er utvikling noe mer og større enn som så? Er ikke levende lokalsamfunn også avhengige av tilgang til boliger, til meningsfylte fritidsaktiviteter og til kultur, for å nevne noe?

Så hva skjer med den koordinerte utviklingsinnsatsen – skal bedriftene ta også den? Er det den enkelte bedrift alene som skal bære ansvaret for å utvikle store og små lokalsamfunn? Kan de, vil de og bør de det?

Lytt nøyere til næringslivet. Vi er ikke alene om å se statsbudsjettet som hemmende for utvikling i nord. Næringsforeningen i Tromsøregionen skrev en kronikk i Nordlys 12. oktober. Der skrev de at kuttene i de regionale virkemidlene rammer hardt og overskygget de positive tiltakene i statsbudsjettet.

Vi merker oss også at hurtigrutedirektør Daniel Skjeldam i Nordlys 20. oktober kaller regjeringens næringspolitikk for distriktsfiendtlig. Det handler om ekstraregningen konsernet får, hvorav 25 millioner kroner er i momsøkning og 30 millioner kroner er arbeidsgiveravgift. Altså er det ikke bare vi politikere som lar oss engasjere og provosere av regjeringens politikk.

Fylkesrådet i Troms arbeider ut fra en grunnleggende tro på ei spennende og rik fremtid for fylket. Vi ser med glede på prognoser om fortsatt høy vekstrate i Nord-Norge. Men vi ser også et tydelig paradoks i at statsbudsjettet heller enn å stimulere til fortsatt vekst i landsdelen faktisk bidrar til å dempe veksten. Det er for oss en underlig form for motkonjunkturpolitikk.